P.S.

jeg har visst flytta på meg

http://vaarloek.wordpress.com

(om noen skulle være interessert)

status. versjon 22.

man har to muligheter i denne verdenen:

bli eldre
eller


foreløpig foretrekker jeg helt klart den førstnevnte.



cogito ergo sum

(og jeg tenker hele tida, så jeg er alltid)


merkelig, hvordan tida glir over i seg selv, hvordan dette semesteret ikke føles som et nytt semester, eller et nytt år, men som en forlengelse jeg ikke helt klarer å skille fra våren, eller høsten i fjor. og det er merkelig, for jeg husker før, hvordan fjerdeklasse var noe helt annet enn tredjeklasse, og hvordan åttende skilte seg markant fra sjuende, men nå, med disse semestrene, så glir de bare umerkelig over i hverandre. nesten, i alle fall.

og det føles aldeles ikke som høst, for det er ikke høstlig vær på noen som helst måte. det er trykkende byhete overalt, sol og blå himmel, høysommer midt i sensommeren, og jeg vegrer meg (som vanlig) for å kjøpe pensum. det kommer, det kommer.

så mens jeg venter på lysten til å bruke penger på pensumlitteratur og overprisede kompendier, tenker jeg mye på hva jeg frykter mest med døden, med at noen rundt meg skal dø, og kommer fram til at det ikke er den fryktelige tanken på å aldri mer se dem igjen, men heller alt det trivielle, alt det praktiske man må ordne når noen dør. det at man må avslutte bankkonti, medlemsskap i bokklubber og foreninger, avvikle e-fakturaer, si opp abonnenment, fjerne navn og nummer fra mobilene og adresseboka, alle disse tingene som må ordnes og avvikles, det er det som skremmer meg mest; sette inn dødsannonse, snakke med begravelsesbyråer, gå gjennom tingene, pakke vekk/kaste/gi bort, måtte si "hun er død" eller "han er død" når noen ringer. alt dette rundt, alt det trivielle rundt døden, det er det som er det skremmende, det er det jeg frykter mest. man burde nesten bare forsvinne. dø, og så bli visket ut av verden automatisk, uten at noe trengte å bli gjort. man dør, og så slutter bare lønnskontoen din å virke av seg selv. man dør, og så slutter telefonnummeret ditt å fungere uten at noen utenom må gjøre noe. man dør, og så er man død, og dukker ikke opp som gjenferd i form av avglemte avbestillinger og avviklinger.

så mye lettere det hadde vært da.



(kanskje)






en sommar e over, en haust e på vei

det er oslo igjen.

det er den grønne stua og det røde kjøkkenet, brosteinsgater og hengebjørker, utekafeer og kiwi på hjørnet. jeg hakker grønnsaker til middag og drikker te etterpå, stødig plassert i sofaen, beina i kryss, simpsons på tv. dette er , og jeg er litt nummen. det er alltid denne rare følelsen etter å ha forflyttet seg så langt så fort, i en kvelende flykabin, der motorduren overdøver det meste og den tørre lufta gjør det ubehagelig å holde øynene åpne og å puste gjennom nesa. det er alltid denne rare følelsen av uvirkelighet, og jeg tenker at en reise gjennom et ormehull hadde føkka meg opp ganske grundig.

det var nok aldri meninga at jeg skulle bli en astronaut.


utsikt: innsikt

plutselig ble denne bloggen en slags nødvendighet igjen. å skrive for å sortere inntrykk har alltid vært min måte å bearbeide det som skjer på, og det som skjer er fremdeles alt. det er små ting, det er store ting, og i stadig større grad: gode ting. de gode vibbene kommer tilbake, den gode flyten jeg var inne i begynner å strømme tilbake, gjennomsyre meg, og det føles stadig bedre.

riktignok er jeg fremdeles temmelig konsumert av tanker om livets uutholdelige forgjengelighet, men det er strengt tatt ikke noe nytt, mer som et tilbakefall. jeg var aldri en som omfavnet forandringen, jeg lengtet etter stabilitet og forutsigelighet. det betyr ikke at jeg ikke likte nye ting, nye steder, nye mennesker og nye opplevelser, det betyr bare at jeg ønsket å bevare en kjerne av stadighet, noe som var som det alltid hadde vært.

det er først de siste årene jeg har klart å se det vakre i den evige forandringen vi befinner oss i, og forstå nødvendigheten av den. stillstand gir ikke liv. skal man leve, må noe alltid være i forandring. det er bare dette problemet med barndommens evighet; man er ny i verden og tror på mange måter at man alltid skal være det, og at verden er denne statiske tumleplassen laget for deg og dine lekfulle utforskninger. så vokser man opp, så blir man eldre og ser at alle blir eldre, og at alt forandrer seg alltid, og så prøver man desperat å holde fast ved det man trodde skulle vare evig, helt til man innser at skal man klare å leve til man dør, må man gi slipp på det som var, og omfavne det som er. man glemmer ikke, men man går videre.

men veien videre er ikke rett. noen ganger leder den tilbake, og man er igjen der man var, med et klamt, desperat ønske om å holde på fortiden, om å vende hjem og finne ting i samme stand som da du dro.

det kan foregå slik:

det er sent på natta, men det er nord-norge og fremdeles lyst. du befinner deg på den plassen du betrakter som barndomshjemmet, dog fra et stadig fjernere ståsted. marka du lekte i som barn er overgrodd av geitrams, ingen sauer eller kyr vedlikeholder stiene der lenger, og ingen mennesker vedlikeholder stiene mellom husene du alltid trodde skulle være som de var. du tar på deg en hettejakke, du tar på deg sko, du legger mp3-spilleren i lomma og setter øretelefonene på hodet. du skal opp den nå ganske lille toppen som før virket som verdens tak, omtrent. du vasser i gress opp til lårene, finner stien som fremdeles klamrer seg fast, helt til einene dekker den og du vasser i einene og klatrer oppover, og einene stikker i skoene og sangene du hører besjeler denne rare sommeren, og du er nesten på toppen da stormåsen sikter seg inn og stuper på deg.

hva?

men det skjer. stormåsen jager deg ned fra ramfløya, og det er bratt og glatt så du aker nedover, og disse forbaskede einene er overalt, og du tenker bare at du var så altfor nært, og forbanner måsene som ikke skjønner at du er vegetarianer med null interesse i måseegg og måseunger, og du ender opp med å skrå over marka, gjennom einer og høgt gress, for å klatre over to piggtrådgjerder før du igjen kommer inn på en sti, en vei, og kan gå hjem og sette deg ned på den lille delen av plenen som er slått.

og alt er annerledes og ingenting er som før, men du lever, og du puster, her og nå er du en som eksisterer og føler og erfarer, og du takker for alt og trekker pusten og lover på tro og ære at dette er året da alt skal skje, dette er året du skal bli det du du alltid har ønsket, dette er året du skal forbedre deg selv, og du skal ikke glemme, men bære med deg

alt, alltid.





og kanskje lærer man noe underveis


det er disse menneskene, ikke sant?

disse folkene som dukker opp overalt, som kommer inn i livet ditt i alt fra sekunder til år, det er disse personene som smiler til deg, som ler med deg, som snakker og kommuniserer og deler med deg, som skaper øyeblikk med deg, disse andre sjelene som er der, og som du kanskje tar litt for gitt uten at du helt er klar over det, det er alle dem som er meningen.

og de er vakre, alle sammen.

jeg skriver aldri her mer

og det er forsåvidt greit. jeg har vel rett og slett ikke hatt behov for det på en god stund. ikke før nå, that is. og nå vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. det har skjedd så mye, og å sortere alle inntrykkene og følelsene denne sommeren har bydd på så langt, er ikke en lett oppgave. kanskje det blir lettere i retrospektiv. det er alltid i etterpåklokskapens lys man vet hva som egentlig skjedde, sant?

noen døde, i alle fall, og det førte til at innsiden av brystkassa mi forvandla seg til et følelsesmessig sort hull. tungt og massivt, og så uendelig tomt på samme tid. jeg kunne ikke gjøre så mye annet enn å forsøke å holde maska, til jeg fant et rom jeg kunne låse meg inn i og gråte for meg selv. jeg gråt alltid alene, kanskje fordi jeg følte at denne sorgen i meg på alle måter måtte være overdrevet, eller kanskje fordi ingen rundt meg delte den følelsen av tap som slukte meg innenfra, selv om jeg strengt tatt ikke kjente denne personen som plutselig forsvant ...

vel, jeg kjente ham kanskje ikke, men vi var akkurat blitt bekjente. det betyr noe det og, selv om han bare var en faktor i livet mitt i knappe to uker, så hadde jeg alle grunner til å tro at han kom til å være der ei god stund lenger. kanskje bare i periferien av den kretsen jeg kaller venner og bekjente, men i alle fall være der, eksistere. og så: poff. det er alltid slik man forsvinner, om livet ikke sakte kveles av sykdom og alderdom, som et poff, helt plutselig.

jeg mistet ikke en venn, men jeg mistet en mulig venn, og nå får jeg aldri vite. det er en smerte, det og, det er en følelse av et tap man aldri rakk å sette en verdi på, og siden man aldri rakk å sette en verdi på det murrer tapet bak ribbeina som et moment av usikkerhet, som en hendelse som forsvant nesten før den kom.


og døden er noe som inntreffer i de levendes liv. forhåpentligvis er det kun et ord, et begrep, vi bruker for å beskrive en ugjenkallelig forandring, en forvandling til noe annet. forhåpentligvis er døden noe som eksisterer for at vi skal kunne bli født på ny, slik at vi hele tiden kretser rundt hverandre, i forskjellige liv, og betyr noe for hverandre på nytt og på nytt, i en uendelig sirkel av energi som skifter form.


.......

men det som har fylt hodet mitt de siste dagene, som et meningsløst mantra:

jeg rakk ikke engang å fortelle at jeg ble kasta ut fra hotellet.


(og som for å befeste meningsløsheten i eksistensen klarer det, av alle ting, å være et rim. nå kommer det til å svirre i hodet mitt så lenge jeg lever, et mulig vennskap som forsvant før det eksisterte, redusert til en rimende setning på repeat)


it's my response to the issue of a woman's right to choose ... it's something i feel super-strongly about

det har gått år og dag
eller en måned

i oslo er det sommer gange tusen; det er svett, søvnløst og solrikt
og jeg har lest til eksamen i slottsparken og på verandaen

nå leser jeg inne

dvs: akkurat nå skriver jeg, men etterpå skal jeg lese

klokka tjuetre:nullnull?, tenker du vel
litt seint?

ja, men jeg var alltid barn av skippertaket
enda dette strengt tatt ikke kvalifiserer til "skippertak" engang
det krever jo faktisk at man gjør en real innsats; sent, men dog helhjertet
jeg kjører halvhjertet stil og håper det går bra likevel

noen ganger er man jo faktisk heldig

(og noen ganger ikke, som når man jinxer hellet med å tro man kommer til å være heldig. derfor tror jeg herved at det går lukt åt hællvete. kryss fingrene, aiit!)


status:

  • pc som småkræsjer når den føler for det
  • franskeksamen om fem dager
  • magre grammatikkunnskaper
  • magert ordforråd
  • en arm som er brunere enn den andre
  • tre måneder igjen til 22

men også

  • en bra følelse på lur. mai sender gode vibber. så lenge Grønland klarer å holde på isen tror jeg faktisk ting kan gå bra.
(men når alt kommer til alt er vel dét for mye å håpe på)

jahaja


http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=150532

latterlig.

å bygge seg inn i et rom

Da jeg var yngre drømte jeg ofte om andre rom, hemmelige, ukjente rom jeg plutselig snublet inn i
eller oppdaget på en eller annen måte. I drømmen kunne jeg kjenne at noe var
annerledes med disse rommene, noe skilte dem fra rommene jeg bevegde meg i til vanlig,
noe gjorde dem mer mystisk, mer uforklarlige.

Jeg husker disse drømmene  nesten best av alle. Jeg husker hvordan hele jeg (i drømmen) ble fylt 
med spenning og oppdagertrang og den mystiske auraen rommene hadde. Kunne jeg velge
ville jeg drømt om rom hele tida.


Nå kan jeg ikke helt huske sist gang jeg fant et hemmelig rom i en drøm. 

Mens jeg skrev dette her slo det meg at det kanskje betyr at jeg har bygget så mange vegger 
rundt meg selv at jeg ikke kommer meg ut, at jeg ikke klarer å se for meg andre rom 
enn det innestengte rommet jeg har bygget meg selv inn i.
Ja, jeg har bygget mange vegger, revet dem ned og lappet dem sammen igjen,om og om igjen, 
og jeg har prøvd å rive dem for godt så mange ganger, men hver gang jeg merker et 
nytt lys sive inn gjennom en sprekk, kommer utsiden og ødelegger, på en eller annen måte. Alltid.  

Så da blir veggen bare høyere og tykkere enn den var før. Et skritt frem, to tilbake.


Sura?

Nei, ikke egentlig, men det er aldri så veldig behagelig med selvransakelse.


(...)

Jeg har ingen ord. Det skjer av og til.

(påske. snøblind. sjokolade. appelsin. tett. nothing on my tongue so much in my ground. byen puster, bare saktere enn før. du lever så sakte at du tror du dør. blaaaah.)

Men åkei; PJ Harvey og franskbøker, storveis, storveis.

...................................................

Horses in my dreams
Like waves, like the sea
They pull out of here
They pull, they are free

Rode a horse around the world
Along the tracks of a train
Broke the record, found the gold
Set myself free again

I have pulled myself clear
I have pulled myself clear
I have pulled myself clear silent
I have pulled myself clear

Horses in my dreams
Like waves, like the sea
On the tracks of a train
Set myself free again

I have pulled myself clear
I have pulled myself clear
I have pulled myself clear silent
I have pulled myself clear
.............................................................

(og noe vokser inni meg. vel, vel.)

ikke alt trenger en overskrift

Denne uka og jeg kommer ikke særlig godt overens.
Dagene og datoene passer bare rett og slett ikke sammen,
og det gjør meg mer surrete enn vanlig.
Hele uka har hoppa en dato fram, det er sånn det føles, som om
mandag burde vært 25., tirsdag 26., onsdag 27., torsdag 28., fredag 29. ...

Skjønner?

Oh well. Snart har jeg dratt og trenger ikke lenger tenke på å få
dagene til å passe med selv. Swell.
Jeg skal nordover, hjemover, om et døgn (temmelig nøyaktig).
Det føles ganske fint. Jajøss.

apples in the trees


(...)

see there's food for me, there's food for you
there's gold that's in the air
there's oceans deep and wide
and there is love beyond compare

there's apples in the trees
let's take all that we need
we know what we believe
there's hope for you and me
my eyes can almost see
if you fight 'til you're free

you don't have to wait until you die


-mirah-


seks fot under

je t'aime!

og nå er det over. siste episode var stake i hjertet og death of a salesman om igjen. katarsis, SORTA ;P

vel, det er rett og slett godt å gråte. av og til, i alle fall. det kan ha noe med følelsen av at ti kilo har forsvunnet fra skuldrene dine (eller mer bestemt: fra inni brystkassa) å gjøre, det ser jeg ikke bort ifra. litt som om det gjør at det blir plass til noe bedre der inne, og det er bra uansett hvordan man vrir og vender på det. jeg gleder meg.

studying stones

i am out here studying stones
trying to learn to be less alive
using all of my will
to keep very still
still even on the inside
i've cut all of the pertinent wires
so my eyes can't make that connection
i am holding my breath
i am feigning my death
when i'm looking in your direction

'course numb is an old hat
old as my oldest memories
see that one's my mother
and that one's my father
and that one in the hat, that's me
it's a skill i'd hoped to abandon
when i got out on the open road
but any more pent up emotion
and i think i'm gonna explode

there's never been an endeavor so strange
as trying to slow the blood in my veins
to keep my face blank
as a stone that just sank
until not a ripple remains
i am high above the tree line
sitting cross legged on the ground
when all of the forbidden fruit has fallen and rotted
that's when i'm gonna come down

'course numb is an old hat
old as my oldest memories
see that one's my mother
and that one's my father
and that one in the hat, that's me
it's a skill i'd hoped to abandon
when i got out on the open road
but any more pent up emotion
and i think i'm gonna explode


-ani difranco-

det blir sikkert bra


now ghosts they have their secrets
and they'll tell them to a few
so you could never pay attention
when they're whispering to you


briiight eyes, altså. jee.


det var st. patricks day i dag, og jeg var på irsk pub. øl, masse folk og irsk musikk. jajøss, vi var alle enige om at det var en vellykket kveld. brukte store deler av sistedelen av kvelden (kronglete setning, whatever) på å diskutere Harstad men en skotte i kilt. "Oh, you're from Harstad? I've been there! Beautiful place, and i really loved the people. Nothing was ever a problem!". skryt varmer alltid mitt patriotiske/hjemlengselssyke hjerte. det er nå bare engang sånn.



måned: mars. status: vår!

i dag våkna jeg til sol og varme. endelig, etter uker med tåke og skydekt himmel og fargen "grå" hvor enn jeg har snudd hodet mitt, har sollyset kommet tilbake og tatt livsglede med seg. fabelaktig. sola, i love you!

det eneste som mangler nå, er at polarsirkelen hopper ned til danmark, så det blir midnattsol i oslo i sommer også, sia oddsen for at jeg kan være så mye hjemme som jeg er vant til ikke er særlig stor. sukk. det finnes ingenting som kan konkurrere mot nordnorsk sommer (når den er på sitt beste, altså). patrioten har talt (og patrioten har alltid rett).


girl, that sangria will go to your head

ja, faktisk. vi sitter paa La Rambla og bestiller sangria og ut kommer servitoeren med svaere godt-over-en-halvlitersglass, og vi maaper og ler og drikker sangria med sugeroer og er gjennomfoerte turister. latterkrampe, toeys og tull. hurra!

etterhvert kom det flere til, og da kafeen stengte maatte vi vandre videre med sangria i plastglass. vi ble "kastet inn" paa en uteplass av ei svensk jente. jaetteroligt, paasto hun at det var : "aattitallsmusikk og alltid god stemning". vel, sia vi rett og slett ikke aner hvor man drar i barcelona, saa gikk vi inn dit. doervakta tok fra meg vannet mitt, og fordi han var spansk var det litt vanskelig aa forklare at jeg har vann med meg av medisinske aarsaker (trenger jeg astmamedisin, trenger jeg ogsaa vann lizm), saa da gikk jeg heller og surmula litt , dansa og nektet aa bruke penger der av prinsipp. dessuten var det dyrt, og jeg er gnien. jeg er faktisk saa gnien at jeg henta vannet de tok fra meg i doera da vi forlot. hah! jeg vant den runden, kan du lizm si. (men rett skal vaere rett, like mye en prinsippsak, som en gjerrigsak)


men selv om serviceinnstillingen blant byens kassadamer og servitoerer i sytti prosent av tilfellen er temmelig SURA, og selv om en del barcelonere kanskje trenger et smilekurs, (og selv om ingenting, saann ca, er der det skal vaere paa dette tastaturet) saa er byen bra. og vi har sett myye av byen paa to dager, altsaa, saa dette er en vurdering gjort paa et vidt grunnlag.

barcelooona!

over&ut

om mobilkarma

det kan se ut som om min er over gjennomsnittet god, faktisk.

mobiln jeg har nå, har jeg for eksempel mistet ved tre anledninger:

  1. da jeg sprang til bussen en vår/vinterdag i tromsø
  2. da jeg tk taxi hjemme i harstad i juleferien
  3. og i går, tydeligvis mens jeg leste på sophus bugge på blindern
første gangen hadde noen funnet den og ringt hjem til mor & far, andre gangen ringte vi telefonen min og taxisjåføren svarte, og nå, i dag, har bibliotekmennesker på sophus ringt mamma (sidn telefonen står oppført på henne) og hipp hurra, den ligger der og alt er vel.

det er gansk utrolig i grunnen, for jeg mister utrolig mye, men nesten alt kommer tilbake igjen. i løpet av de siste årene ser regnskapet ca slik ut:

  • ei filofax-pengebok mista på bussen fra heggen og hjem, engang på vinteren i førsteklasse
  • tre luer (to kvite og ei rød)
  • ei reisedagbok mista på en buss i mexico
  • ei pengebok mista på siste buss til byen i trondheim
  • et par nydelige votter under by:larm i tromøs i fjor. ca eneste votteparet mamma IKKE har strikka, typisk nok
og det er det jeg kan huske. jøsses! til å være "slepphendt" er det virkelig ikke den verste statusen. korrekt me if i'm wrong, lzm.

(selvfølgelig: dette er ei liste over ting som blei borte og aldri kom igjen. ikke ting som blei stjelt, og ikke ting som dukka opp igjen. aiight?)

another saturday night

VODKASHOT!

onsdagsdebatten; et slags referat

Klimadebatt på Chateau Neuf:

Øystein, sosialøkonom fra LO
: Norge er progressive, vi må gjøre det som er mest kostnadseffektivt KOSTNADSEFFEKTIVT,  for detta æ'kke no landskamp, det må løses internasjonalt og der man får mest igjen for penga, må'kke sløøse med penger, DET er umoralsk, det. skikkelig.

Rasmus, et-eller-annet i WWF: Storpolitikk er som barn i ei sandkasse; hvis ikke DU gjør noe, da gidder hvertfall ikke JEG å gjøre noe, så dette er en landskamp, noen må gå foran med eksempler, og særlig Norge som er det landet som har tjent mest på å ødelegge klimaet

Kjell, (eller Kjetil?) miljøpolitisk talsmann fra FrP: Vi i FrP ær ikkje mod kyotoavtalen, sjøll om vi stemte mot 'an, vi menår vi må bruge pengane der vi får mest igjen for dem, dærfår edde mye bedre å finansiere tiltak i Kina ellår India, og støtte opp om forskning i Norge så vi kan selge teknologi til andre land, og så menår vi at det er uklokt å basere sæ på at menneskane har skyld i HELE klimaforandringen, for det vett vi jo ikkje, da er det my bedre å vente med de største tiltakane (så vi ser hvor ille det virkelig er?) og forske og se ka vi kan gjørr når teknologien e bedre

Gjermund, Hvit vinter
: Det er ikkje snakk om å bruke fem milliarder i Norge ELLER i Kina, vi må bruke begge plassane, og så er det viktig for psykologien at vi også gjør nåke I Norge, ikkje berre kjøpe oss ut med kvoter, for å redde regnskog betyr ikkje at klimagassutsleppane synker, om man plukker epler, så tar man ikkje berre de minste/nederste først, vi må plukke alle eplene, PLUKKE ALLE EPLENE

+ frenetisk pingvinklapping fra tre soleklare eksempler på at FPU'ere er like mye stereotyper som alle andre ungdomsorganisasjoner og kommer md typiske reflekterte utsagn som "det har alltid vært klimaendringer, det er et faktum, det har vært sju-åtte istider så det svinger hele tida" og "hvorfor ikke heller bruke pengene der man får mest igjen for dem? (nei jeg kopirer aldeles ikke det Kjell allerede har sagt trettito ganger, nei aldeles ikke.)" = et stk frustrert og leende Hanne.

Og hva er det med "Norge er så lite uansett, det har ikke noe å si om vi renser når de som virkelig slipper ut masse ikke gjør det", for så å si "det er masse man kan gjøre som enkeltmenneske - alle monner drar, lissom!"?

Logisk argumentasjon uten sidstykke. Applaus.

sintinnlegg

spam. på. bloggen. kan. DØ. slutt! dumme utenlandske plageånder som peprer gamle innlegg med reklame for gud-vet-hva. jeg vil ikke ha det, jeg leser det ikke, jeg trykker ikke på linkene dere poster, jeg SLETTER med en gang, idioter. og teite meg som faktisk skriver et innlegg om dette, akkurat som om dustene som spammer skjønner hva jeg skriver uansett. sukk.


i had a dream
crispy crispy Benjamin Franklin


åkei, så bruker jeg dagene til å 1) gjenoppdage Soviet Kitsch, 2) høre The Mezzanine (Liz Durrett) til jeg ca dør, 3) ha null orden og plutselig oppdage at uke åtte er NÅH, noe som betyr at jeg må 4) skrive en femsiders analyse om Studenten av Anton Tsjekhov. og 5) trene, faktisk, hvor sjokkerende den opplysningen enn fortoner seg for folk som har kjent meg ei stund / alltid. men tro det eller ei, jeg er ikke helt tom for overraskelser enda. åneida!

somedays aren't yours at all
they come and go as if they're somone elses days
they come and leave you behind someone elses face
and it's harsher than yours


som sagt. sintinnlegg. litt, i alle fall. sint på spammere og sint på min evne til å ha stadig dårligere kontroll over alt som er viktig. i alle fall alt som er viktig om man skal overleve i et strukturert og ordensmanisk samfunn. sukk. gi meg en sommerdag og en balje med klær jeg kan vaske, og ei jolle jeg kan sitte i og meditativt dyppe snøret opp og ned i havet. det trenger ikke engang være en krok på det, det trenger bare å være noe tungt i enden for å illustrere rykk-og-napp-følelsen. jess, det er alt jeg ber om. sykkeltur og øyhopping på helgelandskysten i sommer, anyone?


All the spokes are bent
We weren’t even in the road
I'll collect the evidence all the way home





tips

om du befinner deg i oslo i morra, gå og se denne:

elektriske fugler


underbart, rett og slett. aktuell historie (om man kan si det om et tema som forsåvidt har vært aktuell sia, tja, søttitallet?), dyktige utøvere, herlig koreografi og nydelig scenografi. elektrisk boogie i tegneserieunivers. hurra!


jeg ler av dette:


piracykillsmusic


Ja, jeg syns virkelig antall nye låtskrivere og artister og spennende musikere har sunket til et bunnivå. Og jeg tror i alle fall at det, om ti år, vil være fritt for kreative, musikalske hoder som gir ut plater og spiller konserter for oss. REDD MUSIKKEN, 'A!

Hah! Mer som "redd plateselskapene". Dette er kanskje den tåpeligste, mest virkelighetsfjerne kampanjen jeg har sett, noensinne. Morsom, ja, men garantert ikke på den planlagte måten. Det vil alltid finnes musikk, det vil alltid finnes folk som spiller inn musikk og gir ut plater. Forskjellen kommer til å være hvordan de gjør dette. Før var lykken et stor plateselskap, i dag er lykken å styre alt selv. Folk snekrer hjemmestudioer og klarer seg. Om de store plateselskapene går under i denne musikkens frigjøringsalder er det strengt tatt ikke det verste som kan skje. Det er som regel ikke dér den virkelig gode musikken kommer fra uansett.




Om meg

Mitt profilbilde

Nick: hanne

Fra: Harstad

Kjønn: Jente

Født: 1985

Mer...

hits