P.S.

jeg har visst flytta p meg

http://vaarloek.wordpress.com

(om noen skulle vre interessert)

status. versjon 22.

man har to muligheter i denne verdenen:

bli eldre
eller
d

forelpig foretrekker jeg helt klart den frstnevnte.



cogito ergo sum

(og jeg tenker hele tida, s jeg er alltid)


merkelig, hvordan tida glir over i seg selv, hvordan dette semesteret ikke fles som et nytt semester, eller et nytt r, men som en forlengelse jeg ikke helt klarer skille fra vren, eller hsten i fjor. og det er merkelig, for jeg husker fr, hvordan fjerdeklasse var noe helt annet enn tredjeklasse, og hvordan ttende skilte seg markant fra sjuende, men n, med disse semestrene, s glir de bare umerkelig over i hverandre. nesten, i alle fall.

og det fles aldeles ikke som hst, for det er ikke hstlig vr p noen som helst mte. det er trykkende byhete overalt, sol og bl himmel, hysommer midt i sensommeren, og jeg vegrer meg (som vanlig) for kjpe pensum. det kommer, det kommer.

s mens jeg venter p lysten til bruke penger p pensumlitteratur og overprisede kompendier, tenker jeg mye p hva jeg frykter mest med dden, med at noen rundt meg skal d, og kommer fram til at det ikke er den fryktelige tanken p aldri mer se dem igjen, men heller alt det trivielle, alt det praktiske man m ordne nr noen dr. det at man m avslutte bankkonti, medlemsskap i bokklubber og foreninger, avvikle e-fakturaer, si opp abonnenment, fjerne navn og nummer fra mobilene og adresseboka, alle disse tingene som m ordnes og avvikles, det er det som skremmer meg mest; sette inn ddsannonse, snakke med begravelsesbyrer, g gjennom tingene, pakke vekk/kaste/gi bort, mtte si "hun er dd" eller "han er dd" nr noen ringer. alt dette rundt, alt det trivielle rundt dden, det er det som er det skremmende, det er det jeg frykter mest. man burde nesten bare forsvinne. d, og s bli visket ut av verden automatisk, uten at noe trengte bli gjort. man dr, og s slutter bare lnnskontoen din virke av seg selv. man dr, og s slutter telefonnummeret ditt fungere uten at noen utenom m gjre noe. man dr, og s er man dd, og dukker ikke opp som gjenferd i form av avglemte avbestillinger og avviklinger.

s mye lettere det hadde vrt da.



(kanskje)






en sommar e over, en haust e p vei

det er oslo igjen.

det er den grnne stua og det rde kjkkenet, brosteinsgater og hengebjrker, utekafeer og kiwi p hjrnet. jeg hakker grnnsaker til middag og drikker te etterp, stdig plassert i sofaen, beina i kryss, simpsons p tv. dette er n, og jeg er litt nummen. det er alltid denne rare flelsen etter ha forflyttet seg s langt s fort, i en kvelende flykabin, der motorduren overdver det meste og den trre lufta gjr det ubehagelig holde ynene pne og puste gjennom nesa. det er alltid denne rare flelsen av uvirkelighet, og jeg tenker at en reise gjennom et ormehull hadde fkka meg opp ganske grundig.

det var nok aldri meninga at jeg skulle bli en astronaut.


utsikt: innsikt

plutselig ble denne bloggen en slags ndvendighet igjen. skrive for sortere inntrykk har alltid vrt min mte bearbeide det som skjer p, og det som skjer er fremdeles alt. det er sm ting, det er store ting, og i stadig strre grad: gode ting. de gode vibbene kommer tilbake, den gode flyten jeg var inne i begynner strmme tilbake, gjennomsyre meg, og det fles stadig bedre.

riktignok er jeg fremdeles temmelig konsumert av tanker om livets uutholdelige forgjengelighet, men det er strengt tatt ikke noe nytt, mer som et tilbakefall. jeg var aldri en som omfavnet forandringen, jeg lengtet etter stabilitet og forutsigelighet. det betyr ikke at jeg ikke likte nye ting, nye steder, nye mennesker og nye opplevelser, det betyr bare at jeg nsket bevare en kjerne av stadighet, noe som var som det alltid hadde vrt.

det er frst de siste rene jeg har klart se det vakre i den evige forandringen vi befinner oss i, og forst ndvendigheten av den. stillstand gir ikke liv. skal man leve, m noe alltid vre i forandring. det er bare dette problemet med barndommens evighet; man er ny i verden og tror p mange mter at man alltid skal vre det, og at verden er denne statiske tumleplassen laget for deg og dine lekfulle utforskninger. s vokser man opp, s blir man eldre og ser at alle blir eldre, og at alt forandrer seg alltid, og s prver man desperat holde fast ved det man trodde skulle vare evig, helt til man innser at skal man klare leve til man dr, m man gi slipp p det som var, og omfavne det som er. man glemmer ikke, men man gr videre.

men veien videre er ikke rett. noen ganger leder den tilbake, og man er igjen der man var, med et klamt, desperat nske om holde p fortiden, om vende hjem og finne ting i samme stand som da du dro.

det kan foreg slik:

det er sent p natta, men det er nord-norge og fremdeles lyst. du befinner deg p den plassen du betrakter som barndomshjemmet, dog fra et stadig fjernere ststed. marka du lekte i som barn er overgrodd av geitrams, ingen sauer eller kyr vedlikeholder stiene der lenger, og ingen mennesker vedlikeholder stiene mellom husene du alltid trodde skulle vre som de var. du tar p deg en hettejakke, du tar p deg sko, du legger mp3-spilleren i lomma og setter retelefonene p hodet. du skal opp den n ganske lille toppen som fr virket som verdens tak, omtrent. du vasser i gress opp til lrene, finner stien som fremdeles klamrer seg fast, helt til einene dekker den og du vasser i einene og klatrer oppover, og einene stikker i skoene og sangene du hrer besjeler denne rare sommeren, og du er nesten p toppen da stormsen sikter seg inn og stuper p deg.

hva?

men det skjer. stormsen jager deg ned fra ramflya, og det er bratt og glatt s du aker nedover, og disse forbaskede einene er overalt, og du tenker bare at du var s altfor nrt, og forbanner msene som ikke skjnner at du er vegetarianer med null interesse i mseegg og mseunger, og du ender opp med skr over marka, gjennom einer og hgt gress, for klatre over to piggtrdgjerder fr du igjen kommer inn p en sti, en vei, og kan g hjem og sette deg ned p den lille delen av plenen som er sltt.

og alt er annerledes og ingenting er som fr, men du lever, og du puster, her og n er du en som eksisterer og fler og erfarer, og du takker for alt og trekker pusten og lover p tro og re at dette er ret da alt skal skje, dette er ret du skal bli det du du alltid har nsket, dette er ret du skal forbedre deg selv, og du skal ikke glemme, men bre med deg

alt, alltid.





og kanskje lrer man noe underveis


det er disse menneskene, ikke sant?

disse folkene som dukker opp overalt, som kommer inn i livet ditt i alt fra sekunder til r, det er disse personene som smiler til deg, som ler med deg, som snakker og kommuniserer og deler med deg, som skaper yeblikk med deg, disse andre sjelene som er der, og som du kanskje tar litt for gitt uten at du helt er klar over det, det er alle dem som er meningen.

og de er vakre, alle sammen.

jeg skriver aldri her mer

og det er forsvidt greit. jeg har vel rett og slett ikke hatt behov for det p en god stund. ikke fr n, that is. og n vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. det har skjedd s mye, og sortere alle inntrykkene og flelsene denne sommeren har bydd p s langt, er ikke en lett oppgave. kanskje det blir lettere i retrospektiv. det er alltid i etterpklokskapens lys man vet hva som egentlig skjedde, sant?

noen dde, i alle fall, og det frte til at innsiden av brystkassa mi forvandla seg til et flelsesmessig sort hull. tungt og massivt, og s uendelig tomt p samme tid. jeg kunne ikke gjre s mye annet enn forske holde maska, til jeg fant et rom jeg kunne lse meg inn i og grte for meg selv. jeg grt alltid alene, kanskje fordi jeg flte at denne sorgen i meg p alle mter mtte vre overdrevet, eller kanskje fordi ingen rundt meg delte den flelsen av tap som slukte meg innenfra, selv om jeg strengt tatt ikke kjente denne personen som plutselig forsvant ...

vel, jeg kjente ham kanskje ikke, men vi var akkurat blitt bekjente. det betyr noe det og, selv om han bare var en faktor i livet mitt i knappe to uker, s hadde jeg alle grunner til tro at han kom til vre der ei god stund lenger. kanskje bare i periferien av den kretsen jeg kaller venner og bekjente, men i alle fall vre der, eksistere. og s: poff. det er alltid slik man forsvinner, om livet ikke sakte kveles av sykdom og alderdom, som et poff, helt plutselig.

jeg mistet ikke en venn, men jeg mistet en mulig venn, og n fr jeg aldri vite. det er en smerte, det og, det er en flelse av et tap man aldri rakk sette en verdi p, og siden man aldri rakk sette en verdi p det murrer tapet bak ribbeina som et moment av usikkerhet, som en hendelse som forsvant nesten fr den kom.


og dden er noe som inntreffer i de levendes liv. forhpentligvis er det kun et ord, et begrep, vi bruker for beskrive en ugjenkallelig forandring, en forvandling til noe annet. forhpentligvis er dden noe som eksisterer for at vi skal kunne bli fdt p ny, slik at vi hele tiden kretser rundt hverandre, i forskjellige liv, og betyr noe for hverandre p nytt og p nytt, i en uendelig sirkel av energi som skifter form.


.......

men det som har fylt hodet mitt de siste dagene, som et meningslst mantra:

jeg rakk ikke engang fortelle at jeg ble kasta ut fra hotellet.


(og som for befeste meningslsheten i eksistensen klarer det, av alle ting, vre et rim. n kommer det til svirre i hodet mitt s lenge jeg lever, et mulig vennskap som forsvant fr det eksisterte, redusert til en rimende setning p repeat)


it's my response to the issue of a woman's right to choose ... it's something i feel super-strongly about

det har gtt r og dag
eller en mned

i oslo er det sommer gange tusen; det er svett, svnlst og solrikt
og jeg har lest til eksamen i slottsparken og p verandaen

n leser jeg inne

dvs: akkurat n skriver jeg, men etterp skal jeg lese

klokka tjuetre:nullnull?, tenker du vel
litt seint?

ja, men jeg var alltid barn av skippertaket
enda dette strengt tatt ikke kvalifiserer til "skippertak" engang
det krever jo faktisk at man gjr en real innsats; sent, men dog helhjertet
jeg kjrer halvhjertet stil og hper det gr bra likevel

noen ganger er man jo faktisk heldig

(og noen ganger ikke, som nr man jinxer hellet med tro man kommer til vre heldig. derfor tror jeg herved at det gr lukt t hllvete. kryss fingrene, aiit!)


status:

  • pc som smkrsjer nr den fler for det
  • franskeksamen om fem dager
  • magre grammatikkunnskaper
  • magert ordforrd
  • en arm som er brunere enn den andre
  • tre mneder igjen til 22

men ogs

  • en bra flelse p lur. mai sender gode vibber. s lenge Grnland klarer holde p isen tror jeg faktisk ting kan g bra.
(men nr alt kommer til alt er vel dt for mye hpe p)

jahaja


http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=150532

latterlig.

bygge seg inn i et rom

Da jeg var yngre drmte jeg ofte omandre rom, hemmelige, ukjente rom jeg plutselig snublet inn i
eller oppdaget p en eller annen mte. I drmmen kunne jeg kjenne at noe var
annerledes med disse rommene, noe skilte dem fra rommene jeg bevegde meg i til vanlig,
noe gjorde dem mer mystisk, mer uforklarlige.

Jeg husker disse drmmene nesten best av alle. Jeg huskerhvordanhelejeg(idrmmen)blefylt
med spenning og oppdagertrang og den mystiske auraen rommene hadde. Kunne jeg velge
ville jeg drmt omrom hele tida.


Nkanjegikkehelthuskesistgangjegfantethemmeligromiendrm.

Mensjegskrevdetteherslodetmegatdetkanskjebetyratjegharbyggetsmangevegger
rundtmegselvatjegikkekommermegut,atjegikkeklarerseformegandrerom
enndetinnestengterommetjegharbyggetmegselvinni.
Ja,jegharbyggetmangevegger,revetdemnedoglappetdemsammenigjen,omogomigjen,
ogjegharprvdrivedemforgodt s mange ganger,menhvergangjegmerkeret
nyttlyssiveinngjennomensprekk,kommerutsidenogdelegger,penellerannenmte.Alltid.

S da blir veggen bare hyere og tykkere enn den var fr. Et skritt frem, to tilbake.


Sura?

Nei, ikke egentlig, men det er aldri s veldig behagelig med selvransakelse.


(...)

Jeg har ingen ord. Det skjer av og til.

(pske. snblind. sjokolade. appelsin. tett. nothing on my tongue so much in my ground. byen puster, bare saktere enn fr. du lever s sakte at du tror du dr. blaaaah.)

Men kei; PJ Harvey og franskbker, storveis, storveis.

...................................................

Horses in my dreams
Like waves, like the sea
They pull out of here
They pull, they are free

Rode a horse around the world
Along the tracks of a train
Broke the record, found the gold
Set myself free again

I have pulled myself clear
I have pulled myself clear
I have pulled myself clear silent
I have pulled myself clear

Horses in my dreams
Like waves, like the sea
On the tracks of a train
Set myself free again

I have pulled myself clear
I have pulled myself clear
I have pulled myself clear silent
I have pulled myself clear
.............................................................

(og noe vokser inni meg. vel, vel.)

ikke alt trenger en overskrift

Denne uka og jeg kommer ikke srlig godt overens.
Dagene og datoene passer bare rett og slett ikke sammen,
og det gjr meg mer surrete enn vanlig.
Hele uka har hoppa en dato fram, det er snn det fles, som om
mandag burde vrt 25., tirsdag 26., onsdag 27., torsdag 28., fredag 29. ...

Skjnner?

Oh well. Snart har jeg dratt og trenger ikke lenger tenke p f
dagene til passe med selv. Swell.
Jeg skal nordover, hjemover, om et dgn (temmelig nyaktig).
Det fles ganske fint. Jajss.

apples in the trees


(...)

see there's food for me, there's food for you
there's gold that's in the air
there's oceans deep and wide
and there is love beyond compare

there's apples in the trees
let's take all that we need
we know what we believe
there's hope for you and me
my eyes can almost see
if you fight 'til you're free

you don't have to wait until you die


-mirah-


seks fot under

je t'aime!

og n er det over. siste episode var stake i hjertet og death of a salesman om igjen. katarsis, SORTA ;P

vel, det er rett og slett godt grte. av og til, i alle fall. det kan ha noe med flelsen av at ti kilo har forsvunnet fra skuldrene dine (eller mer bestemt: fra inni brystkassa) gjre, det ser jeg ikke bort ifra. litt som om det gjr at det blir plass til noe bedre der inne, og det er bra uansett hvordan man vrir og vender p det. jeg gleder meg.

studying stones

i am out here studying stones
trying to learn to be less alive
using all of my will
to keep very still
still even on the inside
i've cut all of the pertinent wires
so my eyes can't make that connection
i am holding my breath
i am feigning my death
when i'm looking in your direction

'course numb is an old hat
old as my oldest memories
see that one's my mother
and that one's my father
and that one in the hat, that's me
it's a skill i'd hoped to abandon
when i got out on the open road
but any more pent up emotion
and i think i'm gonna explode

there's never been an endeavor so strange
as trying to slow the blood in my veins
to keep my face blank
as a stone that just sank
until not a ripple remains
i am high above the tree line
sitting cross legged on the ground
when all of the forbidden fruit has fallen and rotted
that's when i'm gonna come down

'course numb is an old hat
old as my oldest memories
see that one's my mother
and that one's my father
and that one in the hat, that's me
it's a skill i'd hoped to abandon
when i got out on the open road
but any more pent up emotion
and i think i'm gonna explode


-ani difranco-

det blir sikkert bra


now ghosts they have their secrets
and they'll tell them to a few
so you could never pay attention
when they're whispering to you


briiight eyes, alts. jee.


det var st. patricks day i dag, og jeg var p irsk pub. l, masse folk og irsk musikk. jajss, vi var alle enige om at det var en vellykket kveld. brukte store deler av sistedelen av kvelden (kronglete setning, whatever) p diskutere Harstad men en skotte i kilt. "Oh, you're from Harstad? I've been there! Beautiful place, and i really loved the people. Nothing was ever a problem!". skryt varmer alltid mitt patriotiske/hjemlengselssyke hjerte. det er n bare engang snn.



mned: mars. status: vr!

i dag vkna jeg til sol og varme. endelig, etter uker med tke og skydekt himmel og fargen "gr" hvor enn jeg har snudd hodet mitt, har sollyset kommet tilbake og tatt livsglede med seg. fabelaktig. sola, i love you!

det eneste som mangler n, er at polarsirkelen hopper ned til danmark, s det blir midnattsol i oslo i sommer ogs, sia oddsen for at jeg kan vre s mye hjemme som jeg er vant til ikke er srlig stor. sukk. det finnes ingenting som kan konkurrere mot nordnorsk sommer (nr den er p sitt beste, alts). patrioten har talt (og patrioten har alltid rett).


girl, that sangria will go to your head

ja, faktisk. vi sitter paa La Rambla og bestiller sangria og ut kommer servitoeren med svaere godt-over-en-halvlitersglass, og vi maaper og ler og drikker sangria med sugeroer og er gjennomfoerte turister. latterkrampe, toeys og tull. hurra!

etterhvert kom det flere til, og da kafeen stengte maatte vi vandre videre med sangria i plastglass. vi ble "kastet inn" paa en uteplass av ei svensk jente. jaetteroligt, paasto hun at det var : "aattitallsmusikk og alltid god stemning". vel, sia vi rett og slett ikke aner hvor man drar i barcelona, saa gikk vi inn dit. doervakta tok fra meg vannet mitt, og fordi han var spansk var det litt vanskelig aa forklare at jeg har vann med meg av medisinske aarsaker (trenger jeg astmamedisin, trenger jeg ogsaa vann lizm), saa da gikk jeg heller og surmula litt , dansa og nektet aa bruke penger der av prinsipp. dessuten var det dyrt, og jeg er gnien. jeg er faktisk saa gnien at jeg henta vannet de tok fra meg i doera da vi forlot. hah! jeg vant den runden, kan du lizm si. (men rett skal vaere rett, like mye en prinsippsak, som en gjerrigsak)


men selv om serviceinnstillingen blant byens kassadamer og servitoerer i sytti prosent av tilfellen er temmelig SURA, og selv om en del barcelonere kanskje trenger et smilekurs, (og selv om ingenting, saann ca, er der det skal vaere paa dette tastaturet) saa er byen bra. og vi har sett myye av byen paa to dager, altsaa, saa dette er en vurdering gjort paa et vidt grunnlag.

barcelooona!

over&ut

om mobilkarma

det kan se ut som om min er over gjennomsnittet god, faktisk.

mobiln jeg har nå, har jeg for eksempel mistet ved tre anledninger:

  1. da jeg sprang til bussen en vår/vinterdag i tromsø
  2. da jeg tk taxi hjemme i harstad i juleferien
  3. og i går, tydeligvis mens jeg leste på sophus bugge på blindern
første gangen hadde noen funnet den og ringt hjem til mor & far, andre gangen ringte vi telefonen min og taxisjåføren svarte, og nå, i dag, har bibliotekmennesker på sophus ringt mamma (sidn telefonen står oppført på henne) og hipp hurra, den ligger der og alt er vel.

det er gansk utrolig i grunnen, for jeg mister utrolig mye, men nesten alt kommer tilbake igjen. i løpet av de siste årene ser regnskapet ca slik ut:

  • ei filofax-pengebok mista på bussen fra heggen og hjem, engang på vinteren i førsteklasse
  • tre luer (to kvite og ei rød)
  • ei reisedagbok mista på en buss i mexico
  • ei pengebok mista på siste buss til byen i trondheim
  • et par nydelige votter under by:larm i tromøs i fjor. ca eneste votteparet mamma IKKE har strikka, typisk nok
og det er det jeg kan huske. jøsses! til å være "slepphendt" er det virkelig ikke den verste statusen. korrekt me if i'm wrong, lzm.

(selvfølgelig: dette er ei liste over ting som blei borte og aldri kom igjen. ikke ting som blei stjelt, og ikke ting som dukka opp igjen. aiight?)

another saturday night

VODKASHOT!

onsdagsdebatten; et slags referat

Klimadebatt på Chateau Neuf:

Øystein, sosialøkonom fra LO
: Norge er progressive, vi må gjøre det som er mest kostnadseffektivt KOSTNADSEFFEKTIVT,  for detta æ'kke no landskamp, det må løses internasjonalt og der man får mest igjen for penga, må'kke sløøse med penger, DET er umoralsk, det. skikkelig.

Rasmus, et-eller-annet i WWF: Storpolitikk er som barn i ei sandkasse; hvis ikke DU gjør noe, da gidder hvertfall ikke JEG å gjøre noe, så dette er en landskamp, noen må gå foran med eksempler, og særlig Norge som er det landet som har tjent mest på å ødelegge klimaet

Kjell, (eller Kjetil?) miljøpolitisk talsmann fra FrP: Vi i FrP ær ikkje mod kyotoavtalen, sjøll om vi stemte mot 'an, vi menår vi må bruge pengane der vi får mest igjen for dem, dærfår edde mye bedre å finansiere tiltak i Kina ellår India, og støtte opp om forskning i Norge så vi kan selge teknologi til andre land, og så menår vi at det er uklokt å basere sæ på at menneskane har skyld i HELE klimaforandringen, for det vett vi jo ikkje, da er det my bedre å vente med de største tiltakane (så vi ser hvor ille det virkelig er?) og forske og se ka vi kan gjørr når teknologien e bedre

Gjermund, Hvit vinter
: Det er ikkje snakk om å bruke fem milliarder i Norge ELLER i Kina, vi må bruke begge plassane, og så er det viktig for psykologien at vi også gjør nåke I Norge, ikkje berre kjøpe oss ut med kvoter, for å redde regnskog betyr ikkje at klimagassutsleppane synker, om man plukker epler, så tar man ikkje berre de minste/nederste først, vi må plukke alle eplene, PLUKKE ALLE EPLENE

+ frenetisk pingvinklapping fra tre soleklare eksempler på at FPU'ere er like mye stereotyper som alle andre ungdomsorganisasjoner og kommer md typiske reflekterte utsagn som "det har alltid vært klimaendringer, det er et faktum, det har vært sju-åtte istider så det svinger hele tida" og "hvorfor ikke heller bruke pengene der man får mest igjen for dem? (nei jeg kopirer aldeles ikke det Kjell allerede har sagt trettito ganger, nei aldeles ikke.)" = et stk frustrert og leende Hanne.

Og hva er det med "Norge er så lite uansett, det har ikke noe å si om vi renser når de som virkelig slipper ut masse ikke gjør det", for så å si "det er masse man kan gjøre som enkeltmenneske - alle monner drar, lissom!"?

Logisk argumentasjon uten sidstykke. Applaus.

sintinnlegg

spam. på. bloggen. kan. DØ. slutt! dumme utenlandske plageånder som peprer gamle innlegg med reklame for gud-vet-hva. jeg vil ikke ha det, jeg leser det ikke, jeg trykker ikke på linkene dere poster, jeg SLETTER med en gang, idioter. og teite meg som faktisk skriver et innlegg om dette, akkurat som om dustene som spammer skjønner hva jeg skriver uansett. sukk.


i had a dream
crispy crispy Benjamin Franklin


åkei, så bruker jeg dagene til å 1) gjenoppdage Soviet Kitsch, 2) høre The Mezzanine (Liz Durrett) til jeg ca dør, 3) ha null orden og plutselig oppdage at uke åtte er NÅH, noe som betyr at jeg må 4) skrive en femsiders analyse om Studenten av Anton Tsjekhov. og 5) trene, faktisk, hvor sjokkerende den opplysningen enn fortoner seg for folk som har kjent meg ei stund / alltid. men tro det eller ei, jeg er ikke helt tom for overraskelser enda. åneida!

somedays aren't yours at all
they come and go as if they're somone elses days
they come and leave you behind someone elses face
and it's harsher than yours


som sagt. sintinnlegg. litt, i alle fall. sint på spammere og sint på min evne til å ha stadig dårligere kontroll over alt som er viktig. i alle fall alt som er viktig om man skal overleve i et strukturert og ordensmanisk samfunn. sukk. gi meg en sommerdag og en balje med klær jeg kan vaske, og ei jolle jeg kan sitte i og meditativt dyppe snøret opp og ned i havet. det trenger ikke engang være en krok på det, det trenger bare å være noe tungt i enden for å illustrere rykk-og-napp-følelsen. jess, det er alt jeg ber om. sykkeltur og øyhopping på helgelandskysten i sommer, anyone?


All the spokes are bent
We weren’t even in the road
I'll collect the evidence all the way home





tips

om du befinner deg i oslo i morra, gå og se denne:

elektriske fugler


underbart, rett og slett. aktuell historie (om man kan si det om et tema som forsåvidt har vært aktuell sia, tja, søttitallet?), dyktige utøvere, herlig koreografi og nydelig scenografi. elektrisk boogie i tegneserieunivers. hurra!


jeg ler av dette:


piracykillsmusic


Ja, jeg syns virkelig antall nye låtskrivere og artister og spennende musikere har sunket til et bunnivå. Og jeg tror i alle fall at det, om ti år, vil være fritt for kreative, musikalske hoder som gir ut plater og spiller konserter for oss. REDD MUSIKKEN, 'A!

Hah! Mer som "redd plateselskapene". Dette er kanskje den tåpeligste, mest virkelighetsfjerne kampanjen jeg har sett, noensinne. Morsom, ja, men garantert ikke på den planlagte måten. Det vil alltid finnes musikk, det vil alltid finnes folk som spiller inn musikk og gir ut plater. Forskjellen kommer til å være hvordan de gjør dette. Før var lykken et stor plateselskap, i dag er lykken å styre alt selv. Folk snekrer hjemmestudioer og klarer seg. Om de store plateselskapene går under i denne musikkens frigjøringsalder er det strengt tatt ikke det verste som kan skje. Det er som regel ikke dér den virkelig gode musikken kommer fra uansett.




Om meg

Mitt profilbilde

Nick: hanne

Fra: Harstad

Kjnn: Jente

Fdt: 1985

Mer...

hits