jeg skriver aldri her mer

og det er forsåvidt greit. jeg har vel rett og slett ikke hatt behov for det på en god stund. ikke før nå, that is. og nå vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. det har skjedd så mye, og å sortere alle inntrykkene og følelsene denne sommeren har bydd på så langt, er ikke en lett oppgave. kanskje det blir lettere i retrospektiv. det er alltid i etterpåklokskapens lys man vet hva som egentlig skjedde, sant?

noen døde, i alle fall, og det førte til at innsiden av brystkassa mi forvandla seg til et følelsesmessig sort hull. tungt og massivt, og så uendelig tomt på samme tid. jeg kunne ikke gjøre så mye annet enn å forsøke å holde maska, til jeg fant et rom jeg kunne låse meg inn i og gråte for meg selv. jeg gråt alltid alene, kanskje fordi jeg følte at denne sorgen i meg på alle måter måtte være overdrevet, eller kanskje fordi ingen rundt meg delte den følelsen av tap som slukte meg innenfra, selv om jeg strengt tatt ikke kjente denne personen som plutselig forsvant ...

vel, jeg kjente ham kanskje ikke, men vi var akkurat blitt bekjente. det betyr noe det og, selv om han bare var en faktor i livet mitt i knappe to uker, så hadde jeg alle grunner til å tro at han kom til å være der ei god stund lenger. kanskje bare i periferien av den kretsen jeg kaller venner og bekjente, men i alle fall være der, eksistere. og så: poff. det er alltid slik man forsvinner, om livet ikke sakte kveles av sykdom og alderdom, som et poff, helt plutselig.

jeg mistet ikke en venn, men jeg mistet en mulig venn, og nå får jeg aldri vite. det er en smerte, det og, det er en følelse av et tap man aldri rakk å sette en verdi på, og siden man aldri rakk å sette en verdi på det murrer tapet bak ribbeina som et moment av usikkerhet, som en hendelse som forsvant nesten før den kom.


og døden er noe som inntreffer i de levendes liv. forhåpentligvis er det kun et ord, et begrep, vi bruker for å beskrive en ugjenkallelig forandring, en forvandling til noe annet. forhåpentligvis er døden noe som eksisterer for at vi skal kunne bli født på ny, slik at vi hele tiden kretser rundt hverandre, i forskjellige liv, og betyr noe for hverandre på nytt og på nytt, i en uendelig sirkel av energi som skifter form.


.......

men det som har fylt hodet mitt de siste dagene, som et meningsløst mantra:

jeg rakk ikke engang å fortelle at jeg ble kasta ut fra hotellet.


(og som for å befeste meningsløsheten i eksistensen klarer det, av alle ting, å være et rim. nå kommer det til å svirre i hodet mitt så lenge jeg lever, et mulig vennskap som forsvant før det eksisterte, redusert til en rimende setning på repeat)


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5486266
hits