jeg skriver aldri her mer

og det er forsvidt greit. jeg har vel rett og slett ikke hatt behov for det p en god stund. ikke fr n, that is. og n vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. det har skjedd s mye, og sortere alle inntrykkene og flelsene denne sommeren har bydd p s langt, er ikke en lett oppgave. kanskje det blir lettere i retrospektiv. det er alltid i etterpklokskapens lys man vet hva som egentlig skjedde, sant?

noen dde, i alle fall, og det frte til at innsiden av brystkassa mi forvandla seg til et flelsesmessig sort hull. tungt og massivt, og s uendelig tomt p samme tid. jeg kunne ikke gjre s mye annet enn forske holde maska, til jeg fant et rom jeg kunne lse meg inn i og grte for meg selv. jeg grt alltid alene, kanskje fordi jeg flte at denne sorgen i meg p alle mter mtte vre overdrevet, eller kanskje fordi ingen rundt meg delte den flelsen av tap som slukte meg innenfra, selv om jeg strengt tatt ikke kjente denne personen som plutselig forsvant ...

vel, jeg kjente ham kanskje ikke, men vi var akkurat blitt bekjente. det betyr noe det og, selv om han bare var en faktor i livet mitt i knappe to uker, s hadde jeg alle grunner til tro at han kom til vre der ei god stund lenger. kanskje bare i periferien av den kretsen jeg kaller venner og bekjente, men i alle fall vre der, eksistere. og s: poff. det er alltid slik man forsvinner, om livet ikke sakte kveles av sykdom og alderdom, som et poff, helt plutselig.

jeg mistet ikke en venn, men jeg mistet en mulig venn, og n fr jeg aldri vite. det er en smerte, det og, det er en flelse av et tap man aldri rakk sette en verdi p, og siden man aldri rakk sette en verdi p det murrer tapet bak ribbeina som et moment av usikkerhet, som en hendelse som forsvant nesten fr den kom.


og dden er noe som inntreffer i de levendes liv. forhpentligvis er det kun et ord, et begrep, vi bruker for beskrive en ugjenkallelig forandring, en forvandling til noe annet. forhpentligvis er dden noe som eksisterer for at vi skal kunne bli fdt p ny, slik at vi hele tiden kretser rundt hverandre, i forskjellige liv, og betyr noe for hverandre p nytt og p nytt, i en uendelig sirkel av energi som skifter form.


.......

men det som har fylt hodet mitt de siste dagene, som et meningslst mantra:

jeg rakk ikke engang fortelle at jeg ble kasta ut fra hotellet.


(og som for befeste meningslsheten i eksistensen klarer det, av alle ting, vre et rim. n kommer det til svirre i hodet mitt s lenge jeg lever, et mulig vennskap som forsvant fr det eksisterte, redusert til en rimende setning p repeat)


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5486266
hits