utsikt: innsikt

plutselig ble denne bloggen en slags ndvendighet igjen. skrive for sortere inntrykk har alltid vrt min mte bearbeide det som skjer p, og det som skjer er fremdeles alt. det er sm ting, det er store ting, og i stadig strre grad: gode ting. de gode vibbene kommer tilbake, den gode flyten jeg var inne i begynner strmme tilbake, gjennomsyre meg, og det fles stadig bedre.

riktignok er jeg fremdeles temmelig konsumert av tanker om livets uutholdelige forgjengelighet, men det er strengt tatt ikke noe nytt, mer som et tilbakefall. jeg var aldri en som omfavnet forandringen, jeg lengtet etter stabilitet og forutsigelighet. det betyr ikke at jeg ikke likte nye ting, nye steder, nye mennesker og nye opplevelser, det betyr bare at jeg nsket bevare en kjerne av stadighet, noe som var som det alltid hadde vrt.

det er frst de siste rene jeg har klart se det vakre i den evige forandringen vi befinner oss i, og forst ndvendigheten av den. stillstand gir ikke liv. skal man leve, m noe alltid vre i forandring. det er bare dette problemet med barndommens evighet; man er ny i verden og tror p mange mter at man alltid skal vre det, og at verden er denne statiske tumleplassen laget for deg og dine lekfulle utforskninger. s vokser man opp, s blir man eldre og ser at alle blir eldre, og at alt forandrer seg alltid, og s prver man desperat holde fast ved det man trodde skulle vare evig, helt til man innser at skal man klare leve til man dr, m man gi slipp p det som var, og omfavne det som er. man glemmer ikke, men man gr videre.

men veien videre er ikke rett. noen ganger leder den tilbake, og man er igjen der man var, med et klamt, desperat nske om holde p fortiden, om vende hjem og finne ting i samme stand som da du dro.

det kan foreg slik:

det er sent p natta, men det er nord-norge og fremdeles lyst. du befinner deg p den plassen du betrakter som barndomshjemmet, dog fra et stadig fjernere ststed. marka du lekte i som barn er overgrodd av geitrams, ingen sauer eller kyr vedlikeholder stiene der lenger, og ingen mennesker vedlikeholder stiene mellom husene du alltid trodde skulle vre som de var. du tar p deg en hettejakke, du tar p deg sko, du legger mp3-spilleren i lomma og setter retelefonene p hodet. du skal opp den n ganske lille toppen som fr virket som verdens tak, omtrent. du vasser i gress opp til lrene, finner stien som fremdeles klamrer seg fast, helt til einene dekker den og du vasser i einene og klatrer oppover, og einene stikker i skoene og sangene du hrer besjeler denne rare sommeren, og du er nesten p toppen da stormsen sikter seg inn og stuper p deg.

hva?

men det skjer. stormsen jager deg ned fra ramflya, og det er bratt og glatt s du aker nedover, og disse forbaskede einene er overalt, og du tenker bare at du var s altfor nrt, og forbanner msene som ikke skjnner at du er vegetarianer med null interesse i mseegg og mseunger, og du ender opp med skr over marka, gjennom einer og hgt gress, for klatre over to piggtrdgjerder fr du igjen kommer inn p en sti, en vei, og kan g hjem og sette deg ned p den lille delen av plenen som er sltt.

og alt er annerledes og ingenting er som fr, men du lever, og du puster, her og n er du en som eksisterer og fler og erfarer, og du takker for alt og trekker pusten og lover p tro og re at dette er ret da alt skal skje, dette er ret du skal bli det du du alltid har nsket, dette er ret du skal forbedre deg selv, og du skal ikke glemme, men bre med deg

alt, alltid.





Kommentarer:
Postet av: Mikal

kjmpebra post :)

31.07.2007 @ 10:41
Postet av: hanne

merci, merci :)

31.07.2007 @ 12:12

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5491016
hits