utsikt: innsikt

plutselig ble denne bloggen en slags nødvendighet igjen. å skrive for å sortere inntrykk har alltid vært min måte å bearbeide det som skjer på, og det som skjer er fremdeles alt. det er små ting, det er store ting, og i stadig større grad: gode ting. de gode vibbene kommer tilbake, den gode flyten jeg var inne i begynner å strømme tilbake, gjennomsyre meg, og det føles stadig bedre.

riktignok er jeg fremdeles temmelig konsumert av tanker om livets uutholdelige forgjengelighet, men det er strengt tatt ikke noe nytt, mer som et tilbakefall. jeg var aldri en som omfavnet forandringen, jeg lengtet etter stabilitet og forutsigelighet. det betyr ikke at jeg ikke likte nye ting, nye steder, nye mennesker og nye opplevelser, det betyr bare at jeg ønsket å bevare en kjerne av stadighet, noe som var som det alltid hadde vært.

det er først de siste årene jeg har klart å se det vakre i den evige forandringen vi befinner oss i, og forstå nødvendigheten av den. stillstand gir ikke liv. skal man leve, må noe alltid være i forandring. det er bare dette problemet med barndommens evighet; man er ny i verden og tror på mange måter at man alltid skal være det, og at verden er denne statiske tumleplassen laget for deg og dine lekfulle utforskninger. så vokser man opp, så blir man eldre og ser at alle blir eldre, og at alt forandrer seg alltid, og så prøver man desperat å holde fast ved det man trodde skulle vare evig, helt til man innser at skal man klare å leve til man dør, må man gi slipp på det som var, og omfavne det som er. man glemmer ikke, men man går videre.

men veien videre er ikke rett. noen ganger leder den tilbake, og man er igjen der man var, med et klamt, desperat ønske om å holde på fortiden, om å vende hjem og finne ting i samme stand som da du dro.

det kan foregå slik:

det er sent på natta, men det er nord-norge og fremdeles lyst. du befinner deg på den plassen du betrakter som barndomshjemmet, dog fra et stadig fjernere ståsted. marka du lekte i som barn er overgrodd av geitrams, ingen sauer eller kyr vedlikeholder stiene der lenger, og ingen mennesker vedlikeholder stiene mellom husene du alltid trodde skulle være som de var. du tar på deg en hettejakke, du tar på deg sko, du legger mp3-spilleren i lomma og setter øretelefonene på hodet. du skal opp den nå ganske lille toppen som før virket som verdens tak, omtrent. du vasser i gress opp til lårene, finner stien som fremdeles klamrer seg fast, helt til einene dekker den og du vasser i einene og klatrer oppover, og einene stikker i skoene og sangene du hører besjeler denne rare sommeren, og du er nesten på toppen da stormåsen sikter seg inn og stuper på deg.

hva?

men det skjer. stormåsen jager deg ned fra ramfløya, og det er bratt og glatt så du aker nedover, og disse forbaskede einene er overalt, og du tenker bare at du var så altfor nært, og forbanner måsene som ikke skjønner at du er vegetarianer med null interesse i måseegg og måseunger, og du ender opp med å skrå over marka, gjennom einer og høgt gress, for å klatre over to piggtrådgjerder før du igjen kommer inn på en sti, en vei, og kan gå hjem og sette deg ned på den lille delen av plenen som er slått.

og alt er annerledes og ingenting er som før, men du lever, og du puster, her og nå er du en som eksisterer og føler og erfarer, og du takker for alt og trekker pusten og lover på tro og ære at dette er året da alt skal skje, dette er året du skal bli det du du alltid har ønsket, dette er året du skal forbedre deg selv, og du skal ikke glemme, men bære med deg

alt, alltid.





Kommentarer:
Postet av: Mikal

kjæmpebra post :)

31.07.2007 @ 10:41
Postet av: hanne

merci, merci :)

31.07.2007 @ 12:12

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5491016
hits