anatomisk korrekt
vi syr våre sår med glitrende tråder
med sylskarpe nåler
spisse, nådeløse, hudgjennomtrengende
det er slik vi lapper oss sammen
slik vi syner oss som hele
slik vi slører oss til, for her:
er illusjonen
utenpå
"hud er bare hud
og våre ben er kun
det som bærer oss
og imellom ligger musklene
senene
trådene som binder oss til oss selv"
vi er ingen helhet
vi er fragmentert, strødd utover
et landskap, bygd
av våre sammenlappede
kropper
og vi titter frem med nysgjerrige øyne
mellom sprekker i sømmen
blir vi synlige
med sylskarpe nåler
spisse, nådeløse, hudgjennomtrengende
det er slik vi lapper oss sammen
slik vi syner oss som hele
slik vi slører oss til, for her:
er illusjonen
utenpå
"hud er bare hud
og våre ben er kun
det som bærer oss
og imellom ligger musklene
senene
trådene som binder oss til oss selv"
vi er ingen helhet
vi er fragmentert, strødd utover
et landskap, bygd
av våre sammenlappede
kropper
og vi titter frem med nysgjerrige øyne
mellom sprekker i sømmen
blir vi synlige
dagene går, vi overlever
Se nå! Se nå!
vindene kaster oss rundt i en sval vals
vi kan bare følge med, og
Se nå! Se nå!
havet har holdt oss høytflytende
med en hoverende sikkerhet
Se nå! Se nå!
vi faller ned, farer ned
mot dypet der under
dypet der nede
men det er ikke farlig
vinden griper oss igjen
havet løfter oss til overflaten
igjen og igjen
Se nå! Se nå!
vi lever leende
vi hører hverandre
og det finnes alltid noen / som hjelper oss
verden er skummel
men samtidig så uendelig vakker
mens bomber går av og mennesker dør
strekker en prestekrage seg mot sola
mens mennesker slåss og krangler
blåser et frø av gårde med vinden
og vi ser det av og til
og av og til er vi blinde
jeg vil helst sitte med en tekopp i handa
og et varmt pledd rundt meg
på en kjølig høstdag med klar høstluft
og bare observere
bare reflektere
det er litt for mye å ta inn på en gang
og jeg vil helst unngå å tenke på universet der ute
(og i alle fall på elendigheten her nede)
det er for stort
for uforståelig (og vondt)
men jeg forstår te
rykende varm te
i en kopp
varmer hendene mine
jeg forstår høsten
den klare lufta
inn i lungene
som et renseri
mens bomber går av og mennesker dør
strekker en prestekrage seg mot sola
mens mennesker slåss og krangler
blåser et frø av gårde med vinden
og vi ser det av og til
og av og til er vi blinde
jeg vil helst sitte med en tekopp i handa
og et varmt pledd rundt meg
på en kjølig høstdag med klar høstluft
og bare observere
bare reflektere
det er litt for mye å ta inn på en gang
og jeg vil helst unngå å tenke på universet der ute
(og i alle fall på elendigheten her nede)
det er for stort
for uforståelig (og vondt)
men jeg forstår te
rykende varm te
i en kopp
varmer hendene mine
jeg forstår høsten
den klare lufta
inn i lungene
som et renseri
det er et språk
og jeg snakker det ikke lenger
jeg forstår det
men det er ikke mitt
ikke nå, ikke som det var før
det er et språk
og jeg kjenner det igjen
og det dukker opp
i spesifikke kontekster
men det tilhører ikke meg
jeg tilhører ikke det
vi vokste fra hverandre
forholdet vårt nå:
det er stammen
jeg er utskuddet
vi deler rota
avstanden mellom oss
er større enn du skulle tro
(men nære nok til at vi er omvendte speilbilder)
jeg forstår det
men det er ikke mitt
ikke nå, ikke som det var før
det er et språk
og jeg kjenner det igjen
og det dukker opp
i spesifikke kontekster
men det tilhører ikke meg
jeg tilhører ikke det
vi vokste fra hverandre
forholdet vårt nå:
det er stammen
jeg er utskuddet
vi deler rota
avstanden mellom oss
er større enn du skulle tro
(men nære nok til at vi er omvendte speilbilder)
det har visst gått tolv år
herregud
de var her
de var her før
så plutselig: borte
så plutselig: borte
ligger igjen
som bulker i veien
som hindringer man
hopper over, springer rundt
ja, for det var en gang
et land
som delte seg i to
og prøvde å halvere seg selv
til en igjen
og vi så ikke engang på
vi bare snudde ryggen til
flyttet blikket fra det ubehagelige
flyttet blikket fra det ubehagelige
sukket kanskje: jaja
pakket dyner rundt våre barn
som vi pakket sannheten inn
i finere formuleringer
og bomull i ørene
så ingen skrik
skulle trenge gjennom
skulle trenge gjennom
at noe skulle skje før isen gikk
jeg har gått langs gatene i denne byen
nå kjenner jeg dem igjen
som støvete refleksjoner av våre
forventninger
sparker steiner som snøen har gjemt unna i måneden
sparker små steiner bortover veien
ser ikke hvor de ender
bare sparker
jeg ventet på noe
husker ikke lenger hva
tenker:
kanskje var det bare på fønvinden
som en gang må komme
nå kjenner jeg dem igjen
som støvete refleksjoner av våre
forventninger
sparker steiner som snøen har gjemt unna i måneden
sparker små steiner bortover veien
ser ikke hvor de ender
bare sparker
jeg ventet på noe
husker ikke lenger hva
tenker:
kanskje var det bare på fønvinden
som en gang må komme
situasjon: vinter
når teen min blir kald
og ingenting varmer meg innenfra
og hun i speilet ser eldre ut enn jeg føler meg
og det som er galt ikke lenger forsøker å bli rett
da vokser jeg nedover
og krymper innover
og mine hender slites av frosten
og ingenting varmer meg innenfra
og hun i speilet ser eldre ut enn jeg føler meg
og det som er galt ikke lenger forsøker å bli rett
da vokser jeg nedover
og krymper innover
og mine hender slites av frosten
takk
for jeg ber ikke om så mye, og ingenting virker viktig nå. si meg, er dette nok for deg? jeg kan gjemme salte minner i bakhodet mitt og si at det holder, men i virkeligheten gjør det ikke det. det holder ikke i det hele tatt. jeg vil ha mer. jeg vil at du skal gi meg mer. noen, i alle fall. for nå blir dagene lysere og vi kan se klart igjen. det mørke sløret er borte. la oss pakke det ned og se verden med nye øyne. det er alt vi trenger å gjøre. det er alt som er nødvendig. dette. her. nå.
oh, here i go, don't let me go
skulle ønske du, eller
noen
var her, nå / for
jeger kald inni
og fryser utenpå
og
(kan jeg si dette utenå tape?)
du var varm ...
(now hounds of love are hunting/i've always been a coward/and i don't know what's good for me)
mellom gater og regn
i høst
i denne byen
er jeg
r e g n d r å p e n
som
treffer bakken
og blir en
del av
a s f a l t s j ø e n e
de som
binder gatene
sammen
i denne byen
er jeg
r e g n d r å p e n
som
treffer bakken
og blir en
del av
a s f a l t s j ø e n e
de som
binder gatene
sammen
noen skulle hørt dette
tror jeg har glemt deg
husker ikke lenger
følelsen
(bare litt sånn svakt, avogtil)
like greit, for
det var dødfødt
rett og slett sjanseløst
og det kan jeg si nå, for
du kommer ikke til å høre det
(og om du hører det
vil du likevel ikke forstå)
det er for seint til å være oppe nå, egentlig. jeg burde sove. det er jo bare det jeg vil ellers, hele dagen, for jeg går rundt i konstant mangel-på-søvn-rus. det er ikk så festlig som det høres ut som. believe me. men så er det nå noe med å være oppe om natta. noe fint noe. noe som passer meg. jadda.
husker ikke lenger
følelsen
(bare litt sånn svakt, avogtil)
like greit, for
det var dødfødt
rett og slett sjanseløst
og det kan jeg si nå, for
du kommer ikke til å høre det
(og om du hører det
vil du likevel ikke forstå)
det er for seint til å være oppe nå, egentlig. jeg burde sove. det er jo bare det jeg vil ellers, hele dagen, for jeg går rundt i konstant mangel-på-søvn-rus. det er ikk så festlig som det høres ut som. believe me. men så er det nå noe med å være oppe om natta. noe fint noe. noe som passer meg. jadda.
resymé før det er over
Og det var den sommeren
jeg ikke husker
gjennom blanke bilder på papir, for
essensen kunne ikke [fanges]
likevel, så
kameraet kvilte, batteritomt og aleine
i veske etter veske ...
Og ingenting skjedde, men
likevel alt
du vet; alt som ikke er
"fornuftig", for
det eneste
jeg gjorde var å
( lese
sove
sløve
drikke øl )
tegne sirkler
rundt et stadig svakere
omriss
av
deg
jeg ikke husker
gjennom blanke bilder på papir, for
essensen kunne ikke [fanges]
likevel, så
kameraet kvilte, batteritomt og aleine
i veske etter veske ...
Og ingenting skjedde, men
likevel alt
du vet; alt som ikke er
"fornuftig", for
det eneste
jeg gjorde var å
( lese
sove
sløve
drikke øl )
tegne sirkler
rundt et stadig svakere
omriss
av
deg