all we ever did was dance and make people happy

Se nå! Se nå!

 

vindene kaster oss rundt i en sval vals

vi kan bare følge med, og

 

Se nå! Se nå!

 

havet har holdt oss høytflytende

med en hoverende sikkerhet

 

Se nå! Se nå!

 

vi faller ned, farer ned

mot dypet der under

dypet der nede

 

men det er ikke farlig

 

vinden griper oss igjen

havet løfter oss til overflaten

igjen og igjen

 

Se nå! Se nå!

 

vi lever leende

vi hører hverandre

 

og det finnes alltid noen / som hjelper oss

men samtidig så uendelig vakker

mens bomber går av og mennesker dør
strekker en prestekrage seg mot sola
mens mennesker slåss og krangler
blåser et frø av gårde med vinden

og vi ser det av og til
og av og til er vi blinde

jeg vil helst sitte med en tekopp i handa
og et varmt pledd rundt meg
på en kjølig høstdag med klar høstluft
og bare observere
bare reflektere

det er litt for mye å ta inn på en gang

og jeg vil helst unngå å tenke på universet der ute
(og i alle fall på elendigheten her nede)

det er for stort
for uforståelig (og vondt)

men jeg forstår te
rykende varm te
i en kopp
varmer hendene mine

jeg forstår høsten
den klare lufta
inn i lungene
som et  renseri

og jeg snakker det ikke lenger
jeg forstår det
men det er ikke mitt
ikke nå, ikke som det var før

det er et språk

og jeg kjenner det igjen
og det dukker opp
i spesifikke kontekster

men det tilhører ikke meg
jeg tilhører ikke det

vi vokste fra hverandre
forholdet vårt nå:

det er stammen
jeg er utskuddet

vi deler rota

avstanden mellom oss
er større enn du skulle tro

(men nære nok til at vi er omvendte speilbilder)

jeg har gått langs gatene i denne byen
nå kjenner jeg dem igjen
som støvete refleksjoner av våre
forventninger

sparker steiner som snøen har gjemt unna i måneden
sparker små steiner bortover veien
ser ikke hvor de ender
bare sparker

jeg ventet på noe
husker ikke lenger hva
tenker:

kanskje var det bare på fønvinden
som en gang må komme

når teen min blir kald
og ingenting varmer meg innenfra
og hun i speilet ser eldre ut enn jeg føler meg
og det som er galt ikke lenger forsøker å bli rett
da vokser jeg nedover
og krymper innover

og mine hender slites av frosten

for jeg ber ikke om så mye, og ingenting virker viktig nå. si meg, er dette nok for deg? jeg kan gjemme salte minner i bakhodet mitt og si at det holder, men i virkeligheten gjør det ikke det. det holder ikke i det hele tatt. jeg vil ha mer. jeg vil at du skal gi meg mer. noen, i alle fall. for nå blir dagene lysere og vi kan se klart igjen. det mørke sløret er borte. la oss pakke det ned og se verden med nye øyne. det er alt vi trenger å gjøre. det er alt som er nødvendig. dette. her. nå.

skulle ønske du, eller
noen
var her, nå / for

     jeg

er kald inni
og fryser utenpå

og

     (kan jeg si dette uten

å tape?)

du var varm  ...

(now hounds of love are hunting/i've always been a coward/and i don't know what's good for me)

tror jeg har glemt deg
husker ikke lenger
følelsen
(bare litt sånn svakt, avogtil)
like greit, for
det var dødfødt
rett og slett sjanseløst

og det kan jeg si nå, for

du kommer ikke til å høre det

(og om du hører det
 vil du likevel ikke forstå)


det er for seint til å være oppe nå, egentlig. jeg burde sove. det er jo bare det jeg vil ellers, hele dagen, for jeg går rundt i konstant mangel-på-søvn-rus. det er ikk så festlig som det høres ut som. believe me. men så er det nå noe med å være oppe om natta. noe fint noe. noe som passer meg. jadda.

Og det var den sommeren
jeg ikke husker
gjennom blanke bilder på papir, for

essensen kunne ikke [fanges]
likevel, så
kameraet kvilte, batteritomt og aleine

i veske etter veske ...

Og ingenting skjedde, men
likevel alt
du vet; alt som ikke er

"fornuftig", for

det eneste
jeg gjorde var å

( lese
  sove
  sløve
  drikke øl )

tegne sirkler
rundt et stadig svakere
                                    omriss
                                                av
                                deg