P.S.

jeg har visst flytta på meg

http://vaarloek.wordpress.com

(om noen skulle være interessert)

status. versjon 22.

man har to muligheter i denne verdenen:

bli eldre
eller


foreløpig foretrekker jeg helt klart den førstnevnte.



cogito ergo sum

(og jeg tenker hele tida, så jeg er alltid)


merkelig, hvordan tida glir over i seg selv, hvordan dette semesteret ikke føles som et nytt semester, eller et nytt år, men som en forlengelse jeg ikke helt klarer å skille fra våren, eller høsten i fjor. og det er merkelig, for jeg husker før, hvordan fjerdeklasse var noe helt annet enn tredjeklasse, og hvordan åttende skilte seg markant fra sjuende, men nå, med disse semestrene, så glir de bare umerkelig over i hverandre. nesten, i alle fall.

og det føles aldeles ikke som høst, for det er ikke høstlig vær på noen som helst måte. det er trykkende byhete overalt, sol og blå himmel, høysommer midt i sensommeren, og jeg vegrer meg (som vanlig) for å kjøpe pensum. det kommer, det kommer.

så mens jeg venter på lysten til å bruke penger på pensumlitteratur og overprisede kompendier, tenker jeg mye på hva jeg frykter mest med døden, med at noen rundt meg skal dø, og kommer fram til at det ikke er den fryktelige tanken på å aldri mer se dem igjen, men heller alt det trivielle, alt det praktiske man må ordne når noen dør. det at man må avslutte bankkonti, medlemsskap i bokklubber og foreninger, avvikle e-fakturaer, si opp abonnenment, fjerne navn og nummer fra mobilene og adresseboka, alle disse tingene som må ordnes og avvikles, det er det som skremmer meg mest; sette inn dødsannonse, snakke med begravelsesbyråer, gå gjennom tingene, pakke vekk/kaste/gi bort, måtte si "hun er død" eller "han er død" når noen ringer. alt dette rundt, alt det trivielle rundt døden, det er det som er det skremmende, det er det jeg frykter mest. man burde nesten bare forsvinne. dø, og så bli visket ut av verden automatisk, uten at noe trengte å bli gjort. man dør, og så slutter bare lønnskontoen din å virke av seg selv. man dør, og så slutter telefonnummeret ditt å fungere uten at noen utenom må gjøre noe. man dør, og så er man død, og dukker ikke opp som gjenferd i form av avglemte avbestillinger og avviklinger.

så mye lettere det hadde vært da.



(kanskje)






en sommar e over, en haust e på vei

det er oslo igjen.

det er den grønne stua og det røde kjøkkenet, brosteinsgater og hengebjørker, utekafeer og kiwi på hjørnet. jeg hakker grønnsaker til middag og drikker te etterpå, stødig plassert i sofaen, beina i kryss, simpsons på tv. dette er , og jeg er litt nummen. det er alltid denne rare følelsen etter å ha forflyttet seg så langt så fort, i en kvelende flykabin, der motorduren overdøver det meste og den tørre lufta gjør det ubehagelig å holde øynene åpne og å puste gjennom nesa. det er alltid denne rare følelsen av uvirkelighet, og jeg tenker at en reise gjennom et ormehull hadde føkka meg opp ganske grundig.

det var nok aldri meninga at jeg skulle bli en astronaut.


utsikt: innsikt

plutselig ble denne bloggen en slags nødvendighet igjen. å skrive for å sortere inntrykk har alltid vært min måte å bearbeide det som skjer på, og det som skjer er fremdeles alt. det er små ting, det er store ting, og i stadig større grad: gode ting. de gode vibbene kommer tilbake, den gode flyten jeg var inne i begynner å strømme tilbake, gjennomsyre meg, og det føles stadig bedre.

riktignok er jeg fremdeles temmelig konsumert av tanker om livets uutholdelige forgjengelighet, men det er strengt tatt ikke noe nytt, mer som et tilbakefall. jeg var aldri en som omfavnet forandringen, jeg lengtet etter stabilitet og forutsigelighet. det betyr ikke at jeg ikke likte nye ting, nye steder, nye mennesker og nye opplevelser, det betyr bare at jeg ønsket å bevare en kjerne av stadighet, noe som var som det alltid hadde vært.

det er først de siste årene jeg har klart å se det vakre i den evige forandringen vi befinner oss i, og forstå nødvendigheten av den. stillstand gir ikke liv. skal man leve, må noe alltid være i forandring. det er bare dette problemet med barndommens evighet; man er ny i verden og tror på mange måter at man alltid skal være det, og at verden er denne statiske tumleplassen laget for deg og dine lekfulle utforskninger. så vokser man opp, så blir man eldre og ser at alle blir eldre, og at alt forandrer seg alltid, og så prøver man desperat å holde fast ved det man trodde skulle vare evig, helt til man innser at skal man klare å leve til man dør, må man gi slipp på det som var, og omfavne det som er. man glemmer ikke, men man går videre.

men veien videre er ikke rett. noen ganger leder den tilbake, og man er igjen der man var, med et klamt, desperat ønske om å holde på fortiden, om å vende hjem og finne ting i samme stand som da du dro.

det kan foregå slik:

det er sent på natta, men det er nord-norge og fremdeles lyst. du befinner deg på den plassen du betrakter som barndomshjemmet, dog fra et stadig fjernere ståsted. marka du lekte i som barn er overgrodd av geitrams, ingen sauer eller kyr vedlikeholder stiene der lenger, og ingen mennesker vedlikeholder stiene mellom husene du alltid trodde skulle være som de var. du tar på deg en hettejakke, du tar på deg sko, du legger mp3-spilleren i lomma og setter øretelefonene på hodet. du skal opp den nå ganske lille toppen som før virket som verdens tak, omtrent. du vasser i gress opp til lårene, finner stien som fremdeles klamrer seg fast, helt til einene dekker den og du vasser i einene og klatrer oppover, og einene stikker i skoene og sangene du hører besjeler denne rare sommeren, og du er nesten på toppen da stormåsen sikter seg inn og stuper på deg.

hva?

men det skjer. stormåsen jager deg ned fra ramfløya, og det er bratt og glatt så du aker nedover, og disse forbaskede einene er overalt, og du tenker bare at du var så altfor nært, og forbanner måsene som ikke skjønner at du er vegetarianer med null interesse i måseegg og måseunger, og du ender opp med å skrå over marka, gjennom einer og høgt gress, for å klatre over to piggtrådgjerder før du igjen kommer inn på en sti, en vei, og kan gå hjem og sette deg ned på den lille delen av plenen som er slått.

og alt er annerledes og ingenting er som før, men du lever, og du puster, her og nå er du en som eksisterer og føler og erfarer, og du takker for alt og trekker pusten og lover på tro og ære at dette er året da alt skal skje, dette er året du skal bli det du du alltid har ønsket, dette er året du skal forbedre deg selv, og du skal ikke glemme, men bære med deg

alt, alltid.





og kanskje lærer man noe underveis


det er disse menneskene, ikke sant?

disse folkene som dukker opp overalt, som kommer inn i livet ditt i alt fra sekunder til år, det er disse personene som smiler til deg, som ler med deg, som snakker og kommuniserer og deler med deg, som skaper øyeblikk med deg, disse andre sjelene som er der, og som du kanskje tar litt for gitt uten at du helt er klar over det, det er alle dem som er meningen.

og de er vakre, alle sammen.

jeg skriver aldri her mer

og det er forsåvidt greit. jeg har vel rett og slett ikke hatt behov for det på en god stund. ikke før nå, that is. og nå vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. det har skjedd så mye, og å sortere alle inntrykkene og følelsene denne sommeren har bydd på så langt, er ikke en lett oppgave. kanskje det blir lettere i retrospektiv. det er alltid i etterpåklokskapens lys man vet hva som egentlig skjedde, sant?

noen døde, i alle fall, og det førte til at innsiden av brystkassa mi forvandla seg til et følelsesmessig sort hull. tungt og massivt, og så uendelig tomt på samme tid. jeg kunne ikke gjøre så mye annet enn å forsøke å holde maska, til jeg fant et rom jeg kunne låse meg inn i og gråte for meg selv. jeg gråt alltid alene, kanskje fordi jeg følte at denne sorgen i meg på alle måter måtte være overdrevet, eller kanskje fordi ingen rundt meg delte den følelsen av tap som slukte meg innenfra, selv om jeg strengt tatt ikke kjente denne personen som plutselig forsvant ...

vel, jeg kjente ham kanskje ikke, men vi var akkurat blitt bekjente. det betyr noe det og, selv om han bare var en faktor i livet mitt i knappe to uker, så hadde jeg alle grunner til å tro at han kom til å være der ei god stund lenger. kanskje bare i periferien av den kretsen jeg kaller venner og bekjente, men i alle fall være der, eksistere. og så: poff. det er alltid slik man forsvinner, om livet ikke sakte kveles av sykdom og alderdom, som et poff, helt plutselig.

jeg mistet ikke en venn, men jeg mistet en mulig venn, og nå får jeg aldri vite. det er en smerte, det og, det er en følelse av et tap man aldri rakk å sette en verdi på, og siden man aldri rakk å sette en verdi på det murrer tapet bak ribbeina som et moment av usikkerhet, som en hendelse som forsvant nesten før den kom.


og døden er noe som inntreffer i de levendes liv. forhåpentligvis er det kun et ord, et begrep, vi bruker for å beskrive en ugjenkallelig forandring, en forvandling til noe annet. forhåpentligvis er døden noe som eksisterer for at vi skal kunne bli født på ny, slik at vi hele tiden kretser rundt hverandre, i forskjellige liv, og betyr noe for hverandre på nytt og på nytt, i en uendelig sirkel av energi som skifter form.


.......

men det som har fylt hodet mitt de siste dagene, som et meningsløst mantra:

jeg rakk ikke engang å fortelle at jeg ble kasta ut fra hotellet.


(og som for å befeste meningsløsheten i eksistensen klarer det, av alle ting, å være et rim. nå kommer det til å svirre i hodet mitt så lenge jeg lever, et mulig vennskap som forsvant før det eksisterte, redusert til en rimende setning på repeat)


it's my response to the issue of a woman's right to choose ... it's something i feel super-strongly about

det har gått år og dag
eller en måned

i oslo er det sommer gange tusen; det er svett, søvnløst og solrikt
og jeg har lest til eksamen i slottsparken og på verandaen

nå leser jeg inne

dvs: akkurat nå skriver jeg, men etterpå skal jeg lese

klokka tjuetre:nullnull?, tenker du vel
litt seint?

ja, men jeg var alltid barn av skippertaket
enda dette strengt tatt ikke kvalifiserer til "skippertak" engang
det krever jo faktisk at man gjør en real innsats; sent, men dog helhjertet
jeg kjører halvhjertet stil og håper det går bra likevel

noen ganger er man jo faktisk heldig

(og noen ganger ikke, som når man jinxer hellet med å tro man kommer til å være heldig. derfor tror jeg herved at det går lukt åt hællvete. kryss fingrene, aiit!)


status:

  • pc som småkræsjer når den føler for det
  • franskeksamen om fem dager
  • magre grammatikkunnskaper
  • magert ordforråd
  • en arm som er brunere enn den andre
  • tre måneder igjen til 22

men også

  • en bra følelse på lur. mai sender gode vibber. så lenge Grønland klarer å holde på isen tror jeg faktisk ting kan gå bra.
(men når alt kommer til alt er vel dét for mye å håpe på)

jahaja


http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=150532

latterlig.

å bygge seg inn i et rom

Da jeg var yngre drømte jeg ofte om andre rom, hemmelige, ukjente rom jeg plutselig snublet inn i
eller oppdaget på en eller annen måte. I drømmen kunne jeg kjenne at noe var
annerledes med disse rommene, noe skilte dem fra rommene jeg bevegde meg i til vanlig,
noe gjorde dem mer mystisk, mer uforklarlige.

Jeg husker disse drømmene  nesten best av alle. Jeg husker hvordan hele jeg (i drømmen) ble fylt 
med spenning og oppdagertrang og den mystiske auraen rommene hadde. Kunne jeg velge
ville jeg drømt om rom hele tida.


Nå kan jeg ikke helt huske sist gang jeg fant et hemmelig rom i en drøm. 

Mens jeg skrev dette her slo det meg at det kanskje betyr at jeg har bygget så mange vegger 
rundt meg selv at jeg ikke kommer meg ut, at jeg ikke klarer å se for meg andre rom 
enn det innestengte rommet jeg har bygget meg selv inn i.
Ja, jeg har bygget mange vegger, revet dem ned og lappet dem sammen igjen,om og om igjen, 
og jeg har prøvd å rive dem for godt så mange ganger, men hver gang jeg merker et 
nytt lys sive inn gjennom en sprekk, kommer utsiden og ødelegger, på en eller annen måte. Alltid.  

Så da blir veggen bare høyere og tykkere enn den var før. Et skritt frem, to tilbake.


Sura?

Nei, ikke egentlig, men det er aldri så veldig behagelig med selvransakelse.


(...)

Jeg har ingen ord. Det skjer av og til.

(påske. snøblind. sjokolade. appelsin. tett. nothing on my tongue so much in my ground. byen puster, bare saktere enn før. du lever så sakte at du tror du dør. blaaaah.)

Men åkei; PJ Harvey og franskbøker, storveis, storveis.

...................................................

Horses in my dreams
Like waves, like the sea
They pull out of here
They pull, they are free

Rode a horse around the world
Along the tracks of a train
Broke the record, found the gold
Set myself free again

I have pulled myself clear
I have pulled myself clear
I have pulled myself clear silent
I have pulled myself clear

Horses in my dreams
Like waves, like the sea
On the tracks of a train
Set myself free again

I have pulled myself clear
I have pulled myself clear
I have pulled myself clear silent
I have pulled myself clear
.............................................................

(og noe vokser inni meg. vel, vel.)

ikke alt trenger en overskrift

Denne uka og jeg kommer ikke særlig godt overens.
Dagene og datoene passer bare rett og slett ikke sammen,
og det gjør meg mer surrete enn vanlig.
Hele uka har hoppa en dato fram, det er sånn det føles, som om
mandag burde vært 25., tirsdag 26., onsdag 27., torsdag 28., fredag 29. ...

Skjønner?

Oh well. Snart har jeg dratt og trenger ikke lenger tenke på å få
dagene til å passe med selv. Swell.
Jeg skal nordover, hjemover, om et døgn (temmelig nøyaktig).
Det føles ganske fint. Jajøss.

apples in the trees


(...)

see there's food for me, there's food for you
there's gold that's in the air
there's oceans deep and wide
and there is love beyond compare

there's apples in the trees
let's take all that we need
we know what we believe
there's hope for you and me
my eyes can almost see
if you fight 'til you're free

you don't have to wait until you die


-mirah-


seks fot under

je t'aime!

og nå er det over. siste episode var stake i hjertet og death of a salesman om igjen. katarsis, SORTA ;P

vel, det er rett og slett godt å gråte. av og til, i alle fall. det kan ha noe med følelsen av at ti kilo har forsvunnet fra skuldrene dine (eller mer bestemt: fra inni brystkassa) å gjøre, det ser jeg ikke bort ifra. litt som om det gjør at det blir plass til noe bedre der inne, og det er bra uansett hvordan man vrir og vender på det. jeg gleder meg.

studying stones

i am out here studying stones
trying to learn to be less alive
using all of my will
to keep very still
still even on the inside
i've cut all of the pertinent wires
so my eyes can't make that connection
i am holding my breath
i am feigning my death
when i'm looking in your direction

'course numb is an old hat
old as my oldest memories
see that one's my mother
and that one's my father
and that one in the hat, that's me
it's a skill i'd hoped to abandon
when i got out on the open road
but any more pent up emotion
and i think i'm gonna explode

there's never been an endeavor so strange
as trying to slow the blood in my veins
to keep my face blank
as a stone that just sank
until not a ripple remains
i am high above the tree line
sitting cross legged on the ground
when all of the forbidden fruit has fallen and rotted
that's when i'm gonna come down

'course numb is an old hat
old as my oldest memories
see that one's my mother
and that one's my father
and that one in the hat, that's me
it's a skill i'd hoped to abandon
when i got out on the open road
but any more pent up emotion
and i think i'm gonna explode


-ani difranco-

det blir sikkert bra


now ghosts they have their secrets
and they'll tell them to a few
so you could never pay attention
when they're whispering to you


briiight eyes, altså. jee.


det var st. patricks day i dag, og jeg var på irsk pub. øl, masse folk og irsk musikk. jajøss, vi var alle enige om at det var en vellykket kveld. brukte store deler av sistedelen av kvelden (kronglete setning, whatever) på å diskutere Harstad men en skotte i kilt. "Oh, you're from Harstad? I've been there! Beautiful place, and i really loved the people. Nothing was ever a problem!". skryt varmer alltid mitt patriotiske/hjemlengselssyke hjerte. det er nå bare engang sånn.



måned: mars. status: vår!

i dag våkna jeg til sol og varme. endelig, etter uker med tåke og skydekt himmel og fargen "grå" hvor enn jeg har snudd hodet mitt, har sollyset kommet tilbake og tatt livsglede med seg. fabelaktig. sola, i love you!

det eneste som mangler nå, er at polarsirkelen hopper ned til danmark, så det blir midnattsol i oslo i sommer også, sia oddsen for at jeg kan være så mye hjemme som jeg er vant til ikke er særlig stor. sukk. det finnes ingenting som kan konkurrere mot nordnorsk sommer (når den er på sitt beste, altså). patrioten har talt (og patrioten har alltid rett).


girl, that sangria will go to your head

ja, faktisk. vi sitter paa La Rambla og bestiller sangria og ut kommer servitoeren med svaere godt-over-en-halvlitersglass, og vi maaper og ler og drikker sangria med sugeroer og er gjennomfoerte turister. latterkrampe, toeys og tull. hurra!

etterhvert kom det flere til, og da kafeen stengte maatte vi vandre videre med sangria i plastglass. vi ble "kastet inn" paa en uteplass av ei svensk jente. jaetteroligt, paasto hun at det var : "aattitallsmusikk og alltid god stemning". vel, sia vi rett og slett ikke aner hvor man drar i barcelona, saa gikk vi inn dit. doervakta tok fra meg vannet mitt, og fordi han var spansk var det litt vanskelig aa forklare at jeg har vann med meg av medisinske aarsaker (trenger jeg astmamedisin, trenger jeg ogsaa vann lizm), saa da gikk jeg heller og surmula litt , dansa og nektet aa bruke penger der av prinsipp. dessuten var det dyrt, og jeg er gnien. jeg er faktisk saa gnien at jeg henta vannet de tok fra meg i doera da vi forlot. hah! jeg vant den runden, kan du lizm si. (men rett skal vaere rett, like mye en prinsippsak, som en gjerrigsak)


men selv om serviceinnstillingen blant byens kassadamer og servitoerer i sytti prosent av tilfellen er temmelig SURA, og selv om en del barcelonere kanskje trenger et smilekurs, (og selv om ingenting, saann ca, er der det skal vaere paa dette tastaturet) saa er byen bra. og vi har sett myye av byen paa to dager, altsaa, saa dette er en vurdering gjort paa et vidt grunnlag.

barcelooona!

over&ut

om mobilkarma

det kan se ut som om min er over gjennomsnittet god, faktisk.

mobiln jeg har nå, har jeg for eksempel mistet ved tre anledninger:

  1. da jeg sprang til bussen en vår/vinterdag i tromsø
  2. da jeg tk taxi hjemme i harstad i juleferien
  3. og i går, tydeligvis mens jeg leste på sophus bugge på blindern
første gangen hadde noen funnet den og ringt hjem til mor & far, andre gangen ringte vi telefonen min og taxisjåføren svarte, og nå, i dag, har bibliotekmennesker på sophus ringt mamma (sidn telefonen står oppført på henne) og hipp hurra, den ligger der og alt er vel.

det er gansk utrolig i grunnen, for jeg mister utrolig mye, men nesten alt kommer tilbake igjen. i løpet av de siste årene ser regnskapet ca slik ut:

  • ei filofax-pengebok mista på bussen fra heggen og hjem, engang på vinteren i førsteklasse
  • tre luer (to kvite og ei rød)
  • ei reisedagbok mista på en buss i mexico
  • ei pengebok mista på siste buss til byen i trondheim
  • et par nydelige votter under by:larm i tromøs i fjor. ca eneste votteparet mamma IKKE har strikka, typisk nok
og det er det jeg kan huske. jøsses! til å være "slepphendt" er det virkelig ikke den verste statusen. korrekt me if i'm wrong, lzm.

(selvfølgelig: dette er ei liste over ting som blei borte og aldri kom igjen. ikke ting som blei stjelt, og ikke ting som dukka opp igjen. aiight?)

another saturday night

VODKASHOT!

onsdagsdebatten; et slags referat

Klimadebatt på Chateau Neuf:

Øystein, sosialøkonom fra LO
: Norge er progressive, vi må gjøre det som er mest kostnadseffektivt KOSTNADSEFFEKTIVT,  for detta æ'kke no landskamp, det må løses internasjonalt og der man får mest igjen for penga, må'kke sløøse med penger, DET er umoralsk, det. skikkelig.

Rasmus, et-eller-annet i WWF: Storpolitikk er som barn i ei sandkasse; hvis ikke DU gjør noe, da gidder hvertfall ikke JEG å gjøre noe, så dette er en landskamp, noen må gå foran med eksempler, og særlig Norge som er det landet som har tjent mest på å ødelegge klimaet

Kjell, (eller Kjetil?) miljøpolitisk talsmann fra FrP: Vi i FrP ær ikkje mod kyotoavtalen, sjøll om vi stemte mot 'an, vi menår vi må bruge pengane der vi får mest igjen for dem, dærfår edde mye bedre å finansiere tiltak i Kina ellår India, og støtte opp om forskning i Norge så vi kan selge teknologi til andre land, og så menår vi at det er uklokt å basere sæ på at menneskane har skyld i HELE klimaforandringen, for det vett vi jo ikkje, da er det my bedre å vente med de største tiltakane (så vi ser hvor ille det virkelig er?) og forske og se ka vi kan gjørr når teknologien e bedre

Gjermund, Hvit vinter
: Det er ikkje snakk om å bruke fem milliarder i Norge ELLER i Kina, vi må bruke begge plassane, og så er det viktig for psykologien at vi også gjør nåke I Norge, ikkje berre kjøpe oss ut med kvoter, for å redde regnskog betyr ikkje at klimagassutsleppane synker, om man plukker epler, så tar man ikkje berre de minste/nederste først, vi må plukke alle eplene, PLUKKE ALLE EPLENE

+ frenetisk pingvinklapping fra tre soleklare eksempler på at FPU'ere er like mye stereotyper som alle andre ungdomsorganisasjoner og kommer md typiske reflekterte utsagn som "det har alltid vært klimaendringer, det er et faktum, det har vært sju-åtte istider så det svinger hele tida" og "hvorfor ikke heller bruke pengene der man får mest igjen for dem? (nei jeg kopirer aldeles ikke det Kjell allerede har sagt trettito ganger, nei aldeles ikke.)" = et stk frustrert og leende Hanne.

Og hva er det med "Norge er så lite uansett, det har ikke noe å si om vi renser når de som virkelig slipper ut masse ikke gjør det", for så å si "det er masse man kan gjøre som enkeltmenneske - alle monner drar, lissom!"?

Logisk argumentasjon uten sidstykke. Applaus.

sintinnlegg

spam. på. bloggen. kan. DØ. slutt! dumme utenlandske plageånder som peprer gamle innlegg med reklame for gud-vet-hva. jeg vil ikke ha det, jeg leser det ikke, jeg trykker ikke på linkene dere poster, jeg SLETTER med en gang, idioter. og teite meg som faktisk skriver et innlegg om dette, akkurat som om dustene som spammer skjønner hva jeg skriver uansett. sukk.


i had a dream
crispy crispy Benjamin Franklin


åkei, så bruker jeg dagene til å 1) gjenoppdage Soviet Kitsch, 2) høre The Mezzanine (Liz Durrett) til jeg ca dør, 3) ha null orden og plutselig oppdage at uke åtte er NÅH, noe som betyr at jeg må 4) skrive en femsiders analyse om Studenten av Anton Tsjekhov. og 5) trene, faktisk, hvor sjokkerende den opplysningen enn fortoner seg for folk som har kjent meg ei stund / alltid. men tro det eller ei, jeg er ikke helt tom for overraskelser enda. åneida!

somedays aren't yours at all
they come and go as if they're somone elses days
they come and leave you behind someone elses face
and it's harsher than yours


som sagt. sintinnlegg. litt, i alle fall. sint på spammere og sint på min evne til å ha stadig dårligere kontroll over alt som er viktig. i alle fall alt som er viktig om man skal overleve i et strukturert og ordensmanisk samfunn. sukk. gi meg en sommerdag og en balje med klær jeg kan vaske, og ei jolle jeg kan sitte i og meditativt dyppe snøret opp og ned i havet. det trenger ikke engang være en krok på det, det trenger bare å være noe tungt i enden for å illustrere rykk-og-napp-følelsen. jess, det er alt jeg ber om. sykkeltur og øyhopping på helgelandskysten i sommer, anyone?


All the spokes are bent
We weren’t even in the road
I'll collect the evidence all the way home





tips

om du befinner deg i oslo i morra, gå og se denne:

elektriske fugler


underbart, rett og slett. aktuell historie (om man kan si det om et tema som forsåvidt har vært aktuell sia, tja, søttitallet?), dyktige utøvere, herlig koreografi og nydelig scenografi. elektrisk boogie i tegneserieunivers. hurra!


jeg ler av dette:


piracykillsmusic


Ja, jeg syns virkelig antall nye låtskrivere og artister og spennende musikere har sunket til et bunnivå. Og jeg tror i alle fall at det, om ti år, vil være fritt for kreative, musikalske hoder som gir ut plater og spiller konserter for oss. REDD MUSIKKEN, 'A!

Hah! Mer som "redd plateselskapene". Dette er kanskje den tåpeligste, mest virkelighetsfjerne kampanjen jeg har sett, noensinne. Morsom, ja, men garantert ikke på den planlagte måten. Det vil alltid finnes musikk, det vil alltid finnes folk som spiller inn musikk og gir ut plater. Forskjellen kommer til å være hvordan de gjør dette. Før var lykken et stor plateselskap, i dag er lykken å styre alt selv. Folk snekrer hjemmestudioer og klarer seg. Om de store plateselskapene går under i denne musikkens frigjøringsalder er det strengt tatt ikke det verste som kan skje. Det er som regel ikke dér den virkelig gode musikken kommer fra uansett.




og til høyre har vi ...?

kniz


om ikke dette gjør filosfistudering artigere, da aner jeg virkelig ikke hva som skal til. say kniz!

husker du vinteren?

finalwinterdrawing


jeg husker.

jeg husker nedarva, blå treski, blå kjeledress og lyslilla hue med dusk. jeg husker hvordan vi så på nordlyset med en barnlig  ærefrykt, og vifta med kvite tøystykker mot det bare for å springe hjemover så fort vi kunne. jeg husker hvordan jeg prøvde å overbevise meg selv om at nordlyset ikke kunne komme og ta meg, men jeg klarte det ikke helt og krøp under dyna med en viss spenning i kroppen. jeg husker "og vi tenner våre lykter når det mørkner": snøballykter med flammende lys inni seg. jeg husker stjerneskudd og snøhuler, snøskavler og snøkov, akebakker og nesna-lobber, mørketid og solsnu. og jeg husker min egen fryd over å se årets første løvetann dukke opp på framsida av huset vårt, etter enda en endt vinter.

og det jeg husker best, er hvordan jeg alltid har skjønt at uten vinteren ville sommeren ikke vært halvparten av det den er, for uten motsetninger blir verden monoton. det hjelper å huske på det når man fryser, eller får snøflak i øynene.

i dag tenkte jeg forresten på mormor.

jeg leste et innlegg i Harstad Tidende om russefangene på Trondenes, og så prøvde jeg å huske hvor gammel hun ville vært nå, men jeg klarte det ikke helt. nå tror jeg at jeg lander på 79. mormor døde helt i starten av det året jeg fylte ti. da vi så henne før begravelsen lo jeg og søskenbarnet mitt en halvkvalt latterkrampe. jeg var tross alt bare ti år. likevel var mormor den besteforeldren jeg fikk kjenne lengst. nå har jeg begynt å glemme. derfor satt jeg og tenkte på henne i dag. jeg tenkte på hva hun ville ment om meg, hvordan det ville vært å ha ei bestemor og om vi ville kommet overens. jeg tenkte på hva hun kunne fortalt meg om seg selv, om hennes oppvekst, om hennes liv.

hun het Herlaug, og jeg savner henne.

hope there's someone


 http://www.theworldofadam.com/hope.html


om ikke dette får deg til å føle, da erklærer jeg deg herved "defekt".

(neida, men den er fin. skikkelig, lizm)

nullpunkt

we were oblivious to the rest of the world
we held up the cars in the street
we always played boys against girls
and both sides would cheat



i dag:

timeplan
nye gardiner
leselampe
krok til gitaren

joda, ting skjer. ting blir bedre, smått om senn. og det er greit at det tar litt tid, for raske løsninger er aldri varige, ikke sant? sant.

16. mai skal vi på konsert i bakgården på "Dattera til Hagen". det betyr at jeg skal feire søttende mai i hovedstaden. min andre søttende mai hjemmefra er med andre ord i sikte. det blir sikkert fint, og sikkert annerledes. men åkei, det passer med en av planene mine (den som går ut på å ikke lenger automatisk oppsøke det jeg allerede har gjort (som var gøy og fint på en eller anne måte) for å gjenoppleve, men heller prøve forandringen. prisverdig plan, jeg vet.

oslo, beibi

tikkende klokker er det verste

hvorfor?

fordi hvert tikk markerer enda et sekund som forsvinner og blir til fortid, fordi hvert takk stresser meg mer og mer. derfor tok jeg ut et batteri av ei vekkeklokke i formiddag, så jeg kunne sove litt til uten den stadige påminningen om den tida som det blir stadig mindre av ... for meg, i alle fall.

men åkei. jeg er tilbake i oslo, gatene er uten snø og holke og ca halvparten av plantene våre har omkommet iløpet av juleferien. med andre ord; vi trenger mer hardføre planter. barskere. sånne som tåler å være alene i noen uker. kaktuser, neste?


og har jag fel så blir allt annorlunda i et annat land

jeg klarer ikke å lete frem setninger nå, ikke setninger som skal fortelle noe om meg i alle fall, eller noe om hva som skjer for tida og hva jeg syns om det.

men det skjer ting likefullt.

de hengte for eksempel saddam hussein i dag, mens jeg fremdeles sov, og da jeg våknet litt i ti-tida, fikk jeg se sollyset trenge seg opp bak fjellene på rolla.

jeg tror jeg skal stå opp tidlig i morra, i alle fall om det er fint vær, for det var vakkert å se på (jeg var bare for trøtt til å gidde).

og denne gjør meg glad, på den bittersøte måten:
                                            hurmycket

jeg prøver å bruke stemmen min

foreløpig går det så som så

ønskeliste 8)


- fred på jord
- joanna newsom-konsert
- ani difranco-konsert
- lottomilliona
- bøker av mark z danielewski, førr eksempel "house of leaves" eller "only revolutions" (fins på bokkilden.no, om nån føle førr det)
- en plan
- lommelerke
- raymond & maria - hur mycket jag än tar fins alltid lite kvar
- bøker av jonathan safran foe, gjerne på originalspråket (altså engelsk)
- six feet under (sesong: alle)
- en sprettball
- sandman (minus "død:prisen for et liv" og "drømmeriket", sia æ har dem allerede)
- klimaet som det va før det blei sånn som det e nu
- altså: vinter med sny. masse sny.
- gavekort på bruktbutikka (sånn hovedsaklig klær, altså)
- "elskeren" av marguerite duras (på fransk)
- "vitaminrevolusjonen" - knut t. flytlie
- dieselsweeties! bøker, t-skjorte, mhm<3
- pute, fine pute (lilla-farga, brune, grønne (mørke) ...)
- lyrikk (førrsempel kate næss)
- nordnorsk visegruppe - hei løsti/rav og rekling
- jenny k. blake - brown cheese, please (og den andre boka hennes, som e blå og heite nåkka all things norsk elns. hysterisk festlig 8)
- postsecret-bok <3


eksamen: overstått


PHU


nå er jeg temmelig letta. det var jeg ikke da jeg våkna klokka ca sju og trodde magen skulle vrenge seg. akutt nerveanfall? u betcha. men merkelig nok, det kan se ut som min eksamensuflaks har tapt seg. hva i alle dager kan jeg ha gjort for å fortjene et slikt karmaløft? kanskje skjebnen hadde glemt å lønne meg for at jeg var bøssebærer i fjor? eller kanskje det var en takk for alle gangene jeg reiste opp til harstad og ned til inderøy med tog og buss, istedet for fly? æ vettafan, men jeg vet at jeg ikke kommer til å stryke og at jeg etter all sannsynlighet havner på c i lit1301, og da skal jeg virkelig ikke klage. absolutt ikke.



hvordan underholde en litteraturstudent:


Oedipus Rex


Chorus: Poor bastard.
Oedipus: This is awful!
Blind Seer: Told you so.

eller slik:

The Oddyssey

Aegan forecast -
storms, chance of one-eyed giants,
delays expected.


Uten tvil mitt mest fornøyelig kjøp denne høsten:
One Hundred Great Books in Haiku.

Takk, David Bader. Tusen hjertelig takk.



no kidding


http://www.dagbladet.no/dinside/2006/11/20/483552.html

jeg trenger galskap og engasjement! hvor kan jeg finne det?




?


det er mange tanker om forandring for tida

jeg ommøblerte rommet
så klippet jeg håret mitt
     (ikke selv, da)
og nå tenker jeg på om jeg er den samme
som før

jeg tror ikke det
men jeg har heller ikke funnet helt ut
hvem jeg skal være nå. liksom.

og jeg tenker mer på dette
enn på den særdeles nært forestående
mappeinnleveringen og de ikke fullt så, men likefullt nært fore-
stående eksamenene

jeg burde, men jeg klarer ikke helt å ta dem på alvor. eller de? jeg glemmer stadig vekk mer og mer av rettskrivingsreglene. på sett og vis reflektere det bare de andre reglene jeg ser ut til å glemme vekk, fra tid til annen.

og jeg drømmer at jeg er i brennende hus og at tiril og jeg dreper et menneske bare for å komme oss vekk, uten at jeg helt klarer å se rollen mordet skulle spille i denne "flukten". jeg vet bare at det handler om la noe brenne inne og forsvinne, og "drepe" noe, forlate det og dra videre. hvor?

til det stedet alt blir bedre.

(som om jeg har det dårlig her)



(parentes)


det er så mye å skrike av for tida.

det er litt slitsomt, men beviser vel bare at det er håp.

(helt kynisk har jeg visst fremdeles ikke blitt)


og nå er det snart bare én måned til jeg skal hjem på juleferie. yikes.
hva har skjedd med tida? jeg skjønner det ikke helt, men jeg tror det henger
sammen med 1) vi blir eldre og 2) høstsemesteret er usannsynlig kort.

og 3) det har skjedd mye. temmelig.




om å "pekke"



"trur dåkker dem sir "pekke" ... som i
"å pekke nån på skuldra", sånn som
vi gjør, bære at dem sir "pikke"?"

om å vente.



and the signified butt heads
with the signifiers
and we all fall down slack-jawed
to marvel at words!
while across the sky sheet
the impossible birds
in a steady, illiterate
movement homewards



BLI FJORTENDE NOVEMBER, 'A!

jeg vil ha "Ys". nå, gjerne, for jeg har aldri gleda meg så mye til ei plate før. aldri. og om jeg har, så har jeg aldri hatt så god grunn til å glede meg før, for Joanna Newsom lager, helt objektivt sett, selvfølgelig, helt utrolig musikk, og helt utrolige dikt. nettopp, tekstene hennes er lyrikk i ordets opprinnelig mening: sangbar poesi. nydelig 2k. vil ha nå.



ja,



men hva gjør egentlig folk med livene sine, da?



tre linjer


at lykken ligger latent i våre åndedrag
som et pust fra universet selv, som
blåser oss inn på rett vei

hannepanne


kvasifilosofi pakket inn i mjuke setninger, ja jøss. her var jeg i alle fall ca full og ca lykkelig. det skjer det, altså. av og til, og litt i mellom.





hot patootie


vel
. jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men det var gøy. joda.
og nå er det lørdag og jeg skal ut og drikke opp mine siste penger,
som allerede er investert i øl. haha.
og wow - colour me rebell: jeg sneik på oslo sporveier i dag, på bussen.
EAT YOUR HEART OUT!
ja, jeg er badass. nettopp.



vips

tida flyr

det er helt sant. jeg har bodd i oslo i snart en måned, ting er nesten helt på stell og livet generelt bra.
og egentlig er det forferdelig mye jeg kunne ha skrevet om, men hva er vitsen? det er allerede over og ferdig, og å oppsummere nesten-en-måned på noen minutter er strengt tatt poengløst. i alle fall i dette forumet.

så. jeg er fornøyd. lørdag har vi innflyttingsfest, og det blir sikkert ... topp.

og ja, forresten. 21 år nå. at det er rart? ja. jeg prøver å ignorere det som best jeg kan.

age ain't nothin but number

aight?



we get a little further from perfection

each year on the road / i guess that's what they call character / i guess that's just the way it goes

så hva nå?

karlsøyfestivalen om ca en dag
flyttelasset pakket og sendt
ikke mer jobb
for lite penger
ingen plan

haha, og så sier alle at "plan" er et oppskrytt prosjekt
kanskje jeg skal begynne å høre på alle

for trøstens skyld, i det minste

trøster meg forøvrig med iron & wine, ny mp3-spiller og fine, små dikt

det er aight



i dette øyeblikket

er jeg sliten, men på vei et sted

sommeren kom, "brått på nordnorsk vis", og det er enkelte ting du må ha sett og hørt
for å skjønne det. på en måte er det litt fint: dette er ikke allemannseie, og jeg kan på den måten eie det litt mer enn om alle skulle vite, forstå. vel vel, jeg spiser nyplukka jordbær og ser seks fot under i andre hus hver tirsdag.

og jeg har ventet, men jeg tror jeg slutter med det snart. prosessen er i gang, nå gjelder det bare å avslutte den. komme i mål (enda så lite glad jeg er i sportslige termer).

jeg skal flytte, og denne sommeren har ikke vært som andre somre, og i alle fall ikke som sommeren i fjor. sommeren i fjor var perfekt på flere måter. minneverdig, på en slampig, nittenårige måte.

sommeren i år har vært familie, forkjølelse og et ølinntak betraktelig mindre enn forventa. jeg hadde masse planer, men de forsvant før jeg fikk begynt på dem. det er greit. det kommer en høst, en vinter, en vår og en ny sommer. de rommer tid til planer de også. det ordner seg.

bare la meg fortsette slik som nå, bare la meg finne den grusbelagte, kronglete veien (som på alle måter likner mer på en litt brei sti).


da skal alt gå bra



my so-called life

jeg elsker denne serien! kom til sone 2, snälla.
my so-called life

ja, og så er jeg hjemme igjen. på lørdag klokka seks kom jeg med båten, drassende med sju kolli. fylla etterpå, stor stas, hurra. fint å være hjemme, selv om får astmaen og allergien(e) min(e) alltid slår ut i full blomst av det. jaja.



clam, crab, cockle, cowrie
will you just look at me?





it's a tender subject

ting som å si opp jobben, for eksempel. det er mye artigere å skrive søknad enn oppsigelse, fo' shizzle.

men snart skal jeg hjem til festspill og familie. det er ikke så verst. ting skjer. ja, jøss.

for today i am a child

Uten at jeg helt vet hvorfor, men jeg hadde en trang tilå utforske nabolaget på jakt etter lekeplasser i dag. Jeg tror det var nattas humpedissing (i fylla) som fylte meg med denne barnlige trangen. Åh, det var stas! Å være seks år og komme til en ny lekeplass, det var himmelen.

Men jeg kom aldri så langt i dag. Sto opp klokka halv tre, etter å ha knødd hjemme helt til klokka åtte i dag tidlig. Jeg skjønner ikke hvor det ble av alle timene fra jeg kom hjem til jeg la meg, men borte er de i alle fall.

Og så er det så rart. Om ei uke er jeg hjemme, noe som betyr at dette nok var den siste lørdagen min i Tromsø. Go out with a blast, kan man kanskje si jeg gjorde. Hoh. Og enda rarere; når det gjelder alt som har hatt med denne sommeren å gjøre, så har det sett svart ut for planene mine helt til i siste øyeblikk. Bør jeg ta dette som et tegn om gode tider i vente? Jeg håper det. Og håp passer jo fint i denne grønne årstida, ja absolutt.

Kan alt virkelig ordne seg? Er det mulig at det er så enkelt?

ferien kom med ferievær

evt: ODDSEN!

men jeg skal ikke snakke om været
jeg skal egentlig ikke snakke om noe som helst
det er liksom ikke så mye å si
jeg skal bli litt full i kveld
og sikkert i morra og
jeg burde ha stått opp tidlig og vaska kjøkkenet og vaska klær og vaska hybelen
men sjokk: jeg gadd ikke (med unnskyldninga klar: det var jo første feriedag, jooo)

vel. lørdag er vel også en dag for husvask? er jo ikke akkurat slik at jeg har penger å bruke. da kan man vaske. javisst.



http://www.eyezmaze.com/grow/cube/index.com

kall det en ny dille, lzm.


.



eksamensangst, hvor er du?

i dag har jeg eksamen i litteraturteori, fra Platon til Greenblatt, ca. jeg burde være stressa. jeg burde være livredd for å stryke, for å glemme det lille jeg kan og gjøre det skikkelig dårlig.

men det rare er min rolige sinnstilstand.

 eksamen, sier du? 'keida.



sommerløfter

nå skal jeg lage en liste
så blir det sommer
og da skal punktene krysses ut;
ett etter ett

basta

  • lese Forbrytelse og straff
  • lese Heart of Darkness
  • få tak i Elskeren på fransk, og lese den
  • lese Elskede på engelsk
  • reggaefestival i folkeparken
  • karsløyfestivalen
  • lære meg å lage falafler
  • lese mrs Dalloway


om et døgn og litt til har jeg eksamen i epikk 2. be litt for meg, snälla. tro i alle fall at jeg er heldig og får "Den fremmede" som et av de tre valgene jeg kan skrive om. pliis.

på forhånd takk.




vettuka?


Æ GLEDE MÆ



det er nå det skjer

nå det forandrer seg, og alle ordene jeg ville si ligger gjemt under vinteren som kom tilbake. jeg kunne like gjerne vært marka under snøen, for jeg har gjemt meg inne alt for lenge nå, kastet bort tid og latt livet stå på stedet hvil, bare for å kunne nekte for at forandringen kommer snikende nærmere for hver dag. jeg har valgt å se bort, ignorere, du vet

talk to the hand

eller noe slikt, noe så banalt.

jeg gleder meg faktisk. jeg gleder meg til forandringen kommer, men mest til den er overstått. etter forandring og omveltning og nytt, så vil forandringen manifestere seg i meg. det er det jeg gleder meg til, det er det øyeblikket jeg venter på.





strike a pose. VOGUE.

oy

blinkskudd på blåmandag? lenge sia nå. nesten så det faller inn under nostalgia. neida. men året nærmer seg en slutt som jeg ikke riktig vet hvordan vil se ut. det er en smule skummelt og nervepirrende, men jeg tror det ordner seg, sånn litt etter litt. eller helt plutselig.


og det er ikke dis, men skitten luft

Den kommer visst fra Øst-Europa via Russland, og holdes fast ved hjelp av høytrykket. Det er dårligere sikt enn i Mexico City, og folk med dårlige luftveier og astma (og sånt) bør altså holde utendørsaktiviteten på et minimalt nivå.

Tromsø, våren 06


Jeg har levert inn hjemmeeksamen og arbeidskrav. Nå er det bare beinhard pugging til eksamene først i juni. Det ordner seg. Ja. Jeg tror faktisk det. Kall det et anfall av positivisme (haha 8), eller et resultat av det lyse døgnet og den varme lufta, men det kommer til å ordne seg.

En eller anna gang, i alle fall.





sukk, rett og slett

Dette går ikke så bra. Faktisk vil jeg våge å påstå at det går strake veien til helvetet. Ja, du leste rett.

HELVETET.

Hjemmeeksamenen min, altså. Den kommer nok til å brenne heftig. Om jeg bare klarer å bli ferdig skal jeg prise meg overlykkelig, for det ser stygt ut. Problemet er at jeg rett og slett ikke klarer å ta det seriøst. Eksamen? Nei. Det har jeg ingen tro på. Det er bare en liten oppgave vi kunne gjøre, sånn om vi ville. Det er ikke en eksamen. Aldeles ikke. Hahaha.

Og hodet mitt roter fælt og jeg glemmer av at jeg er vegetartianer i drømme, og kjøper nesten ei pølse i universitetskantina, før det plutselig slår meg at det ikke går, for jeg spiser jo ikke kjøtt. Så jeg vender tilbake til tomatsuppa og potetmosen på flaske temmelig flau over at jeg nesten kjøpte kjøtt, som om det avslørte en mørk hemmelighet ingen bør få greie på. HAH. Nå kan du tro at jeg i hemmelighet mauler kjøtt når jeg er alene, og bare later som at jeg er vegetarianer når jeg er sammen med andre. Det kan jo hende.

Neida.

påske, påske

den består ikke av ski og appelsin og kakao på termos

mer som: øl, øl og litt mer øl.

masse gøy, med andre ord.

jeg skulle tatt flere bilder, men det går bra. jeg får bare huske de siste fire dagene. man har jo hukommelsen for en grunn, sant? litt glad det er over, tho', tror ikke jeg er helt laga for så mye festlighet på rad.

eller?



mest glad

når sola lager gullkanter på skyene
når jeg finner en ny yndling
når jeg leser en god bok
når folk overrasker positivt
når jeg kan drikke te og se seinfeld
når jeg kan drikke kakao
når kakaoen har krem og sjokoladestrø på toppen
når jeg har nyinnkjøpte plater i veska
når jeg finner en plan, om enn kortsiktig
når noen gir gode meg gode klemmer
når jeg finner skatter på loppemarked
når jeg kommer hjem igjen
når alt gir mening

og jeg kan slå hjul på gressplenen

i was walking with a ghost

... i said PLEASE, please don't insist!

jeg er ca fornøyd. nerstranda ga meg solo på glassflaske og en skritteller for å være på brannvernsamling i tre timer, og det virkelig made my day, fårråsiresånn!

men så var vi hos stine og hadde møte i den superhemmelige revolusjonære husflidsungdommen (hysj!), og jeg var i kjempehumør og alt var fint, helt til det plutselig stakk meg i hjertet. jeg vet ikke hva det var, men det gikk ikke bort før jeg våkna i dag.

og det var sært, for jeg var ikke trist, det bare kjentes sånn ut inni meg. æ vetta fan.

your're out of my mind
out of my mind ...



... ble det litt for mye å gjøre på litt for lite tid. yikes.

filofax til høsten. måte å overleve på.

konklusjon

Fremdeles hjemme. Snøen har smelta i flere dager, og noe kommer fram. Jeg trenger forandring. Jeg trenger å forandre meg, men jeg vet ikke helt i hvilken retning. Noe må i alle fall bli annerledes, og noe er kanskje i ferd med å bli det. Det siste kjennes godt. Å bryte ut av mønstre man har fulgt (og blitt leda av) i lang tid er ikke lett, og man vet ikke helt når det skjer, men plutselig ser man ting i ett nytt lys. Denne gangen var lyset av den grelle sorten, og en del av meg puster lettet ut, for noe ble plutselig avslørt og fikk et nytt ansikt. Jeg kunne endelig le, og selv om det ingen merka det, så forandra lufta seg i dét øyeblikket.

Snap.

Jeg er ca fri.



welcome to:

Jeg er hjemme. på en måte skulle jeg ønske jeg var hjemme for å tenke over ting, finne ut hva jeg vil, men jeg er bare her for å døyve hjemlengselen. Kose meg, med andre ord.

Reiste med Nordstjernen i natt. Ikke helt fornøyd med det. Hadde nemlig helt glemt av å ta med det nye semesterkortet, og da skulle hun jo selvfølgelig se det. Jeg har aldri blitt spurt før (bortsett fra én gang på bussen, da jeg skulle fylle på busskortet, og kasnkje en gang på hurtigbåten. kanskje), det er nesten ingen som gjør det, så jeg begynte jo å se på semesterkortet som staffasje allerede i høst. Sukk. Det var i alle fall utrolig kjipt å måtte betale fullpris. Håper det går greit når jeg skal reise opp igjen.

Men jeg kom meg hjem, og det er det viktigste. Da var det sol og fint vær og stille på havet og i lufta. Nå er det mørkt, men fremdeles stille. Ut i kveld?



you can't will yourself happy

Kanskje det, kanskje.

jeg har ikke en parkdress

og sjøl om jeg kanskje har vokst litt fra parkdresser, så hadde det vært fint å ha en av og til, når det e kaldt ute og det snør masse. man brukte vel parkdresser om vinteren og? når jeg tenker meg var det strengt tatt ikke parkdress jeg kalte det for, men bobledress. jeg føler på meg at det er en vesensforskjell mellom disse to begrepene. kanskje parkdress er en tynnder dress, som passer fint om høsten og  våren, mens bobledressen passer bedre til vinteren. eller kanskje denne forskjellen bare finnes i hodet mitt.

jeg har forresten heller ikke penger. s u k k. egentlig tenkte jeg meg hjem forrige helg, og så forandra jeg det til denne helga, men nå ser det mest ut som at det ikke blir før neste helg. akkja. det er kanskje mer lurt, for da har jeg jo masse penger pga av tre ting: 1) februarlønninga jeg ikke fikk fordi jeg leverte skattekortet en dag for seint 2) marslønninga som kommer den tiende og 3) stipendet.

joda. snart ordner det seg. huhei.

sunday morning coming down

det er ikke søndag i dag, men det kunne nesten vært det så matt som jeg føler meg.

og uten at jeg helt vet hvorfor, så har jeg ikke noe særlig å skrive om nå for tida. det er rart, for det skjer jo masse, både i mikrokosmos tromsø og i verden, og garantert ute i universet og, men jeg klarer ikke helt å samle tankene om noe spesifikt og alt virker litt sånn ubetydelig. i alle fall i fuglepersepektivet jeg av og til ikler meg mens jeg ser på ... livet mitt og det som skjer, og ja. jeg vet ikke. jeg er fornøyd, ganske grundig fornøyd, og det har jeg jo ikke vært på en god del måneder, så noe positivt må da være i gjære her en eller anna plass.

ja, noe har forandra seg til det positive, og det skal man ikke kimse av.






by:larm og ting som har forsvunnet

for nå har det vært by:larm og masse konserter og masse stress att og fram, men hei: det var gøy! jeg har sjekket inn noen kjendiser, men mest ukjente, og jobba frivillig og jobba vanlig og sett ca tretti konserter. huhei. eneste aberet nå er et manglende grønt skjerf og to grønne votter. jeg vet når skjerfet forsvant, men vottene er et mysterium ... og jeg vil ha dem tilbake! de va jo grønne og oransje, i fine toner som passa i lag :/

se deg aldri tilbake?

På fredag traff jeg Kirsti. Kirsti gikk på Sund sammen med meg, og jeg har ikke sett henne sia vi slutta. Det var i i midten av mai 2005. Over et halvt år sia? Ja. Og nå bor Kirsti på Toten og jeg bor i Tromsø, og ingen av oss ante nok at det mellom oss fantes et ledd (som  igjen ikke ante at det var et ledd mellom oss): Marie. Marie gikk på ex.fac sammen med meg, og på videregående sammen med Kirsti. Derfor befant Kirsti seg plutselig i det øvre inngangspartiet samtidig som jeg kom inn dit etter andre forelesning i metodelære. Det var forferdelig hyggelig å se henne igjen, og ganske morsomt at hun var her for å besøke ei jeg faktisk kjenner litt. Liten verden? Ja, og sannelig; den blir stadig mindre.

magic

Sjøl om denne hyggelige og uventede opplevelsen fylte meg med en følelse av at alt ordner seg til slutt og at tilfeldighetene (som kanskje ikke er så tilfeldige likevel?) styrer oss i retninger vi ikke helt har oversikt over hvor går, så er det ikke til å komme utenom at jeg  under all min øyeblikkelige lykke føler meg som frøken Panløs. Mens det virker som "alle andre" finner veier med et tydelig mål, driver jeg bare rundt og vet ingenting. Jeg maser alltid om planen som mangler, jeg vet det, men det er jo fordi det er er ytterst reellt og forstyrrende element i min tilværelse. Hva vil jeg med livet? Vil livet noe med meg?

(Vær vennlig og bær over med meg, jeg har lett etter en plan så lenge nå at jeg ikke lenger vet hvor jeg skal lete.)

akkurat nå

er jeg litt full, men veldig lykkelig =) jeg har eksellente venner, bra musikk å høre på, klassikere på leselista og jobb. på platekompaniet. hipp hipp =) life is good, oh yeah.

åja, jahaja

Man må registrere seg for å få penger fra Lånekassa, sier du? Men hva med at det er UMULIG å registrere seg fordi systemet IKKE fungerer?!

BAH

Og jeg ønsker meg til Sør-Amerika og Karibien, men uansett hvor mange ganger jeg lukker øynene og klikker med hælene og sier "det er ingen plass som Latin-Amerika, det er ingen plass som Latin-Amerika", så er jeg likevel på hybelen min når jeg åpner dem. Merkelig? Absolutt.

Men

det positive med denne situasjonen er at en plan begynner å ta form i hodet mitt. Det er riktignok en gammel plan som har vært tilstede i mange forskjellige versjoner, men nå vurdere jeg faktisk å perfeksjonere den. Javisst javisst, den etterlengtede Planen kan kanskje være innen rekkevidde ...

Hurra!


so come back, i'm waiting

Det er så underlig med mennesker. Bare det at alle i en slags kollektiv rus er totalt enige om at det er i det nye året med de nye mulighetene at man skal forbedre seg og omkalfatre rutiner og holdninger ... Akkurat som om årene som kommer i nye tallforkledninger hvert år er noe annet enn menneskenes oppfinnelse: En måte å holde en viss orden og kontroll på verden vi lever i. For, dett er jo alt de er.
Jordas runde rundt sola er jo nemlig just det: en runde! Sia vi liker å se alt i en lineær sammenheng, i stedet for en sirkulær, så er vi inne i et nytt år nå.  De eneste som vet det er menneskene. Tror du sola merker at vi har nye tall på kalendrene våre? Tror du fuglene eller fiskene eller isbjørnene eller kaninene merker noe anna enn at det enda en gang blir lyst og enda en gang mørkt? Trærne, som for tida står i dvale i denne delen av  verden, merker de noe til denne fantastiske muligheten til å begynne på nytt med blanke ark og fargestifter? Nei.

It's all in your mind, I say!


ana hoyos
Og det er litt rart å tenke på at jeg for ett år sia gikk rundt med små sommerfugler i magen på denne tida, fordi Mexico bare var ei uke unna ...


e det hær det e fæst?

Nå er det sent. Midt på natta, faktisk. Jeg er oppe fordi jeg har vært ute. Det var trivelig. Jepp. Kanskje drar jeg ut i morra og? Muligheten er der, i alle fall, sjøl om det sikkert ikke er så innmari lurt. Du skjønner, streptokker har fest i halsen min. Halsbetennelse, kalles det visst. Javisst.
   Dette er streptokokker inni  en finstreptoog rød ring. Søte? Ja, nettopp.


Men litt halsbetennelse gjør da ingenting. Jeg er jo alltid sjuk uansett så. Intet nytt  under solen her i gården nei. Tror jeg skal føre "supereffektivt immunforsvar" opp på ønskelista. Notér det!
Men seriøst, det gjør ikke så mye. Jeg har det jo fint. Jævla fint. Van Gogh på veggen og masse te i hylla og Nøkken på iTunes, og på onsdag skal jeg på Platekompaniets kunnskapstest og kanskje få jobb, og så kommer neste fredag ... Og da er det hjem <3

                            
                 og sånn forresten:
                                             
                                            
                                                       Om det ikkje går buss dit du ska
                                                         ja så kan du vel gå dit i alle fall
                                                        Om det ikkje stoppe bila og tar dæ på
                                                              ja så får du begynne å gå!






dimitri, keep your feet on the ground

Livet er herlig nå! Etter at jeg flytta fra altfor-langt-borte til ca byen, har humøret mitt bare gått oppover. Digg :) Dagene har blitt brukt til innflytting, festivitas, kaker og te, biblioteksaumfaring og filmtitting. Dr. Strangelove, for eksempel. 

strangelove

Rasende festlig! Og endelig fikk jeg sett det berømte krigsrommet alle referer til hele tida: "Gentlemen, you can't fight in here, it's the war room!"  O, lukkelege dag! Ja, livet er fint nå. Jeg liker det.

ask radish he will know what to do

askradish




hurra!

Ex.phil-oppgaven er endelig ferdig og innlevert. Hipp hipp! Utrolig hvor lett man kan føle seg etter at man er ferdig med en oppgave, og ikke trenger å tenke mer på den. I alle fall ikke på at den skal bli ferdig. Kommer selvfølgelig tilå tenke på hvordan det gikk, men det kan jeg uansett ikke gjøre noe med nå lenger. Det får gå som det gikk. Jepp.

Og nå er det vinter igjen. Flott. 


P.S. Ja. Jeg mente "flott" som i "flott". Ingen sarkasme der. Vinter over regn og vind. ANYTIME.







skjer 'a?

(i ca tilfeldig rekkefølge)

Semesteroppgave i ex.fac
Semesteroppgave i ex.phil
Se på ny hybel
Pakke ting ned i esker
Finne noen med bil
Flytte inn i ny hybel
Ha tusen kr mindre i måneden pga ny og dyrere hybel
Finne jobb som kan veie opp for tap av tusen kr
Eksamen i ex.phil
Lage innflyttingskos med gløgg
Juleverksted
Besøke Nordreisas veneste jente
Ha juleferie

Joda. Her går det unna. Så det suser!


i saddled up my pony right

and rode into the ghostly night

En av de vakreste sangene jeg vet om nå for tida, er uten tvil mirahs cold cold water. Nydelig. Nå vil jeg ha mirah-plater. Ja takk, gjerne.

Og sånn ellers? Vel. Jeg har vært i Trondheim. Det var digg. Jee. Utrolig deilig å se folk fra folkehøgskolen i mitt hjerte igjen. Det var staselig x ti. Var til og med på Sund på overnattingstur. Det var merkelig. Masse nye folk som svirrer rundt på skolen min og bor på rommet mitt og spiser i matsalen min og ... jah ... rart. Men fint også. Livet går videre, liksom. Og så haika trine og jeg hjem til Trondheim på to timer og fire biler. Det er nesten raskere enn toget, og definitivt billigere. Kjenner at jeg nesten er haikefrelst nå. Knis.

For nøyaktig en uke sia dreiv jeg og forberedte meg til Tom McRae-konsert. Jeg krølla håret mitt. Det tok fryktelig lang tid.                                                                                                                        krøll Sikkert to timer. Minst. Men det blei jo fint da. Sånn til slutt. Sånn, før det bare sklei ut. Håret mitt holder ikke godt på krøller. Tragisk. Jeg som har krølltang og alt ...

Fin konsert var det i alle fall, selv om jeg har en tendens til å irritere meg for mye av folk rundt meg som er i veien på en eller annen måte. Whateeva. Tom sang Mermaid Blues a capella. Nuff said.


Men nå er jeg tilbak i Tromsø igjen. Vinteren som var her er borte. Håper den kommer itlbake snart. Og at jeg kan flytte inn i ny hybel om ikke så lenge og. Ja. Det hadde vært fabelaktig. Vrikelig.


I mangel på få ting å gjøre

Skriv ei side om motiv og tema generelt, og motiv og tema i Sapfos Fragment 31. Ei side til sammen, altså. det høres da ikke så vanskelig ut, gjør det vel?

Neida.

Det er bare så mye mer spennende at CSI har funnet et "mordoffer" som ikke er død ...

Eller, i det hele og det store er alt anna mye mer spennende. Sukk. Håpløst tilfelle. Jeg.

Og så må jeg pakke, for i morra skal jeg endelig ut på min etterlengtede trondheimstur. Hipp hipp!

Så da er det klart at man må kaste bort tid på et totalt uinteressant blogginnlegg. Klart.

om snøen som falt i går

Og hva er det egentlig som skjer med verden når den første snøen dekker bakken? Noe er det i alle fall. Akkurat som om verden ikke er den samme som den var i går, nesten som om man får en ny sjanse ... til hva? Jeg vet ikke. Til å bli den du skulle vært, kanskje?

For snøen dekker over det gamle, det som dør, og gjør de stadig lengre nettene lysere. Snøen mildner verden. Det er varmere å fryse når det er snø, enn når det ikke er det. Det er lunere, merkelig nok.

Og når man går så knitrer det under føttene, på samme måte som det knitrer i gamle grammofonplater og på samme måte som det knitrer på kinolerretet. Jeg er generelt tilhenger av konseptet knitring. Det er nesten det fineste jeg vet.






elliott og jeg

En uke igjen!

Og da tenker jeg (egentlig) ikke på de nye episodene av Lost, altså.

Trondheim, der i mot ... Oh yeah. Det blir staselig. Ser fram til å komme meg ned til Trøndelag igjen. Treffe folk. Vandre gjennom byen. Oppdage nye deler av den. Dra på Tom Mcrae-konsert. Kanskje ta en tur til Sund? Åh. Ja. Det blir bra.

Drømte om Elliott Smith i natt. Det var ... sært ... for vi var på en slags leir, og han er  jo egentlig død, og jeg tenkte hele tida på om jeg skulle nevne det for han, sånn tilfeldig: "hei, men du e jo egentlig død, korsn kan du være her, liksom?", men så gjorde jeg ikke det, for det ville kanskje være litt frekt ... Så jeg fikk aldri svar på det da. Og når jeg våkna, så ville jeg bare drømme videre, for av en eller anna merkelig grunn var det en så fin drøm. Jeg bare smilte der jeg lå i senga. Smilte, for jeg var glad.

Og det merkeligste med dette er jo at jeg ikke har et sånn supersterkt forhold til Elliott Smith. Har hørt litt på ham, men altfor lite til at jeg har to av platene hans ... O, it was a funny little thing ...

Derfor måtte jeg høre på Either/Or på bussen. Kjærleik.    elliot

'cause it's the last day of summer

and it will hurt you more than most ...

Tenke seg til at oktober hadde en sommerdag i ermet. Jeg regnet i alle fall ikke med at det skulle være rundt atten grader i dag, klokka halv tolv, da jeg la ut på joggetur. Det at jeg hadde med meg votter sier vel sitt ...
Og ikke var det vind ute, ikke engang et lite vindpust, bare sol og klar himmel og høstfarger overalt. Og jeg sprang på små stier og hoppet over bekker og følte meg riktig så frisk og sunn.

Og det er jo fint å føle seg dét.

Tror jammen meg jeg skal komme meg opp tidlig i morra og legge ut på en ny liten tur. Håper været holder seg.

Og ellers har jeg brukt lørdagen på å vaske. Felleskjøkkenet, badet og mitt rum. Og så så Oda og jeg En langvarig forlovelse. Den var fin. Man kan jo ikke mislike en film med Audrey Tautou. Jeg tror faktisk det er helt umulig.tautou

                      


... your'e still trying to mine for memories in a ghost





i dag så jeg løvet danse i kirkeparken

Det er ganske utrolig hva luft i bevegelse kan få til. 

Skjørt blafrer.
Trær vaier.
                        
                          Løv danser

Jeg sto midt i et av de vakreste øyeblikkene jeg har opplevd på lenge.
Inne i hodet mitt kunne jeg høre Joanna Newsom.


Hundred raging waters snare the lonely sigh
Hold your breath and clasp at Cassiopeia ...





"overskriften kan ikke være tom"

(Og det er teit. Det er rett og slett enkelte dager og øyeblikk man helst vil la passere overskriftsløse.
  Får  man lov? Nei.)

Ordet på gata er at jeg er student. Så langt vises det dårlig. Huff. Hva kan jeg si? Tv og internett. Mine venner.

Og nå begynner det jo faktisk å bli noe å gjøre. Noe ordentlig. Arbeidskrav og semesteroppgaver og ... ja, det var vel egentlig det. Men det er nok. I alle fall i min ustrukterete, udisiplinerte verden. Jaja.

Heldigivs har jeg en superudper motivasjon for å begynne å arbeide effektivt snarest:

Trondheim tjuesjuende oktober til andre november. Fantastisk =)
Og inkludert her er Tom McRae. Jei. Det blir stor stas og fest og kalas. Gleder meg. Mye.

Og vips! var det natt.



enda mer nå enn før

feminist

Jeg er så lei lei lei av at det ikke skal være "lov" for jenter å ha en mening, lei, av at jenter holder kjeft om det de mener når de er med gutter som mener noe annet, lei, av at jenter skal møtes med nedlatende nedarvede holdninger om at jenters meninger ikke teller. LEI!

Jeg har aldri blitt utsatt for grov diskriminering, jeg har aldri følt at det jeg sier blir utelukka kun fordi jeg er jente, men herregud, det skjer jo. Det skjedde på lørdag, mer eller mindre. Det skjedde med meg og venninna mi, fordi vi svarte på spørsmål vi blei stilt, spørsmål som gikk på politikk, og før vi rakk å svare var vi overdøva og overkjørt at liksom-allvitende syttenårige gutter. Hadde vi vært gutter, og sagt det vi sa, så ville vi blitt møtt med respekt og ikke avbrytelser, ikke blitt gjort mindre enn vi er ... Og der gjorde meg sint, det gjorde Tiril sint, og ga oss ny respekt og beundring for alle kvinnene som opp i gjennom historia har kjempet mot enda verre holdninger enn vi blei møtt med. Jeg skylder dem friheten min, og det gjør du også.

Ja, nettopp. DU. Du som er jente og har vært heldig nok til å vokse opp her, du skylder dem friheten din, livet ditt, valgmulighetene dine ... Du skylder alt dette til feminstene, til feminismen, og om du nekter å innse det, om du tror at vi er likestilte, så er det på tide å åpne øynene dine. Og om det ikke hjelper, og du fortsetter å være blind, så fortjener du ikke å kalle deg kvinne.


inte-feminist

an american in paris

anamericaninparis

Jerry Mulligan, a struggling American painter in Paris, is "discovered" by an influential heiress with an interest in more than Jerry's art. Jerry in turn falls for Lise, a young French girl already engaged to a cabaret singer. Jerry jokes, sings and dances with his best friend, an acerbic would-be concert pianist, while romantic compliacations abound.

og når man legger til at kabaretsangeren som Lise er forlovet er kompis med Jerrys bestevenn, ja, da skjønner vi vel alle at her blir det forviklinger. hoho.



Tidenes sløvehelg er over, hva gjør man nå?

Det var storm ute nettopp. Vinden tok tak i regnet og kasta det inn mot vinduene og veggene. Det føltes som ragnarokk i miniversjon. Men det er over nå.

Ting man gleder seg til:

- dra til trondheim
- finne tom mcrae-billett (krysser fingrene) (hardt)
- bli sprek
- få høyttalere til pc-en
- drikke neste kopp med chocco-latte
- være nydusja
- leke seg i mørkerommet  :D


Og ellers ... Det er noe med Tromsø. Noe med bølling og køfrekkhet. Noe med folk som tar plassen din på konserter og folk som opptar hele plassen foran bardisken så man ikke kommer seg frem og får bestilt. Dette "noe" irriterer meg. Gjør meg sint. Får meg til å si i fra. Og det siste er jo bra. Jeg liker det. Tromsø kommer til å gjøre kantene min tøffere. Det var på tide.

hva gjør man når en glefsende, ilsk og bjeffende schæfer kommer mot deg i fullt firsprang?

Man hører bjeffing og snur seg mot lyden og ser rett inn i (nettopp) et glefsende schæfergap. Så tar man hurtig hendene opp mot ansiktet mens man snur ryggen til Det Grusomme Udyret og hyler. Høgt. Så kjenner man sterk hund mot kroppen og havner på bakken, fremdeles hylende og med hendene over ansiktet, mens man prøver å krøke seg sammen i et fortvilt forsøk på  bevare de sentrale organene. Så er det ikke lenger noen hund på deg, og man ligger i fosterstilling uten å helt skjønne hva som skjer, og man hører noen rope på det som antakeligvis er hunden, og man skjønner på en måte at hunden nå er borte og at det er trygt å åpne øynenen og ta hendene vekk fra ansiktet og reise seg opp, men man tør ikke helt likevel, ikkke før det har gått noen sekunder ... Da reiser man seg opp og er våt på låret (for her i Tromsø snør det) (og regner) og man skjelver og er en smule traumatisert, og hundeeieren spør "herregud, ka så skjedde? går det bra med dæ? e det nåkka æ kan gjøre førr dæ?" og hunden viser seg å egentlig være hyggelig (men muligens litt ødelagt av en bråkmakerunge) og man får skyss til universitetet.


Og det er det bare rett og rimelig.



all in all, it was a pretty good year

Åkei, hva skjer nå?


Jeg er tjue år. Ikke nitten. 20. Ikke 19. Pussig? Javisst.


Min siste da som tenåring var ganske miserabel. Tjueårskrisa slo inn for fullt, og å se program om Hiroshima og Nagasaki (og selvfølgelige, bomba med stor B) MED dramatiseringer av overlevendes beretninger, det var ikke akkurat et sjakktrekk ... For når jeg er i et sånt sentimentalt humør, da skal det ikke mye til for å få meg til å skrike ... Og skrike og skrike. Huff. Heldigivs er det over nå.  Det føltes mye bedre å være tjue, enn å skulle bli det. Helt sant.


Og nå bruker jeg Ub-kurset til å skrive blogginnlegg. Produktiv og Effektiv: mine mellomnavn.  Neida, jeg tulla.


Så ... Vel ... Tromsø er bra. Livet er bra. Jeg har det bra. joda. Bare litt dumt at jeg bo ti kilometer fra byen.  ti kilometer og over ei bru. Jepp. Men det er jo bare midlertidig. Midlertidig.





Hi, Vitamin C! How are you?

Man er i Tromsø. Man er universitetsstudent, dog en smule usikker på hva man faktisk skal studere. Men jaja, det löser sig osv. Akkurat nå er man sliten etter ei sein natt og en tidlig morgen og en lang dag, men det er greit. Man har ikke plass å bo, men snille venner med ekstra madrass og golvplass. Snart (veldig) skal man se etter hybler og ringe folk. Jess. Snart har man egen plass å bo. Man har trua på det.

 

 

Hva man har lært etter fem dager i Nordens Paris aka Ishavsbyen aka Tromsø:

 

- Kollektivet Vuolab/Szafranska (som for tida huser et stk uindertegnede) består stort sett av mobil- og internettavhengige. (må dykk ikkje bli fornærma no :)

 

- Tromsdalen er faktisk en dal (!)

 

- Det er for mange bergensere i Tromsø (haha)

 

- Det er ikke såå langt over Tromsøbrua

 

 

Jess. Jøss. Oppdateringer følger. Stay tuned, lzzm.


det löser sig, det gör det alltid

 

 

I dag snakka jeg med Trine: trinepine Det var så hyggelig! Oje!

 

Ellers er livet fint og yo. Oslo og omegn var bra. Kjempebra. Jeg liker Oslo, jeg. Colour me strange 8) vi campa på Ekeberg og våkna til vill Norway Cup-jubel, kom oss etter mye om og men til Utøya, fikk med oss et politisk verksted, læxa i teltet og så Timbuktu, våkna midt på natta av at det høljregna. sov videre, våkna neste gang av at telte hang nesten i ansiktet mitt, ikke så kult, men da var det ikke så lenge til vi skulle dra, så vi pakke ned et übervått telt og traska ned til "thorbjørn" som frakta oss inn til fastlandet igjen. Heldigvis fikk vi skyss inn til byen, og heldigvis fikk vi bo hos Melina. Hurra! Det var hyggelig med personlig Oslo-guide som kan absolutt alt om Oslo og enda litt til. :) Je!

 

 Og så kjøpte jeg fine ting. Jeg liker ting. Fine. Ting. Oransje belter og smykker, femtitallskjole fra Hawaii, Common - Be med dvd (om du leser dvd på engelsk, dvs: dividii, så rimer det. knis.), fine telysholdere fra Indiska og Verdens Vakreste og desiderst Mest Morsomme Veske. Eg er så nøgd, så nøgd!

 

Etter det drakk vi øl og dro på byen. Der traff vi Harstad-folk og jeg kom inn på to tjuerårsplasser (var jo den eneste nittenåringen i gjengen, så vi måtte jo prøve), første gangen fordi jeg så ut som Nemi (på bankkortbildet) og andre gangen fordi jeg lova åbare drikke øl. Det var jammen meg ikke vanskelig. Å komme inn, altså.

 

 Vel, ennihoo ... poenget er: Alle var enige om at det var en fin tur. Knis. 8)

 

 Tiril dro til Bergen. Jeg dro hjem. Jeg håper jeg har flaks og vinner en studensamskipnadhybel. Da skal jeg smile. Bredt. Kanskjje tilogmed glise! Woha!


Ginger is always sincere

(...) she called me up and she said you know that I'm drowning

 

Jeg hører på Tori Amos og ser at ute er himmelen delvis blå. Sommeren er kanskje ikke helt over enda?

 Vel, snart drar jeg ned til Oslo en liten tur. Staselig. Tror jeg må begynne å pakke litt. Og da tenker jeg ikke bare på den turen til hovudstaden ... Det er jo ikke så lenge til jeg flytter nå. Kommer hjem på søndagsnatta, og til helga skal jeg være oppe i Tromsø. Haha. Det er ikke lenge til, og jeg har ingen plass å bo. Men no worries, jeg har allerede bestilt sofaen i Marta, Siw og Åses 120 kvadrameter store leilighet. Så jess, eg er covra.

 

Og ellers har dette vært en pussig sommer. Pussig og lat. Pussig, lat og tidvis særdeles trivelig. Pussig, lat, tidvis særdeles trivelig og annerledes. Det er så mye som har falt på plass, akkurat som om livet mitt "finally catched up". I alle fall litt av det. Og det er jo fint.


Special K

bjarkøy, sagaøya, vikingeland ... !

Her var jeg i helga. Bjarkøy. Før bodde jeg der, i det gule huset med rødt tak. Du klarer sikkert ikke å se det på dette bildet, men det ligger nå der likevel. Det er et gammelt hus, lite og knirkete, og det er ikke akkurat høgt under taket, men det får nå være. Jeg liker det likevel.

Bildet er ikke helt korrekt heller, kutter øya i to (minst), men det får så være. Det viser jo plassen jeg bodde på: Austnes. Ikke Østnes, det er bare jåleri å kalle det det. Her lekte vi i fjære og oppi bergene og litt i skogen, her laga vi hus i engene, ved å krabbe ned gresset, her bygde vi molo og museum i berget, her trylla vi syklene våre om til hester, og selvfølgelig fantes det et tivoli i skyene som vi kunne fly til. Selvfølgelig.

Jeg ville ikke vært de årene foruten. Aldri.

.....................................................................................................................

Det var forresten countryfestival der ute. Jeg var ikke der. Country er liksom ikke helt min greie. Merkelig.

(men det hadde sikkert vært gøy å være der likevel. en slags utvida bygdefest. jaja, jeg hadde ingen penger uansett. litt kjipt, men hei: jeg har spilt masse badminton og sett big fish, så jeg klager ikke.)

.......................................................................................................................

Og nå kommer Siw ned til Harstad snart.

Æ glær mæ!

......................................................................................................................

Sånn bortsett fra det lurer jeg på hvor enkelte folk er, og hvor de kommer til å være. Til høsten, for eksempel.


remixing a song is like admitting you're wrong

Nå har det blitt sommer igjen. Jeg skal på jobb klokka ti i morra, så jeg får ikke nytt den så heftig da, dessverre. Interessant? Neppe.


Men i går, da jeg var på jobb, skjedde det noe meget forstyrrende. Plutselig ser jeg nemlig en svart, feit, svÆr edderkopp komme trippende i mi retning. Angsten grep meg, og i det den forsvant under hylla atmed disken raska jeg med meg veska og plastposen og spurta inn på bakrommet, i mild hyperventilering. Æsj. Det er så flaut :| Jeg mener, det å være jente og være redd for edderkopper, det er jo liksom så vanlig ... så ... konvensjonelt, liksom. Jeg har ikke lyst til å være konvensjonell :/

Oh, well ... kva anna kan eg gjere enn å innrømme mitt nederlag?

For det kommer IKKE på tale å gjøre noe med denne fobien min, no way José! Ingen skal få meg til å la edderkopper krype i handa mi sånn at jeg skal bli kurert, da foretrekker jeg heller å springe hylende fra alle edderkopper jeg ser, så det SÅ!

Og har jeg noe mer å si enn det? Njet. Tror ikke det. Kanskje bortsett fra at folk er rare. De gjør rare ting og det er umulig å skjønne hvor de vil med alt det rare de gjør. Og så lever vi bare livet vårt i sirkler, i deja vu-er som kommer tilbake med jevne mellomrom og jeg vet ikke helt hva jeg mener om det. Vet du?



Shiny Happy People

Livet er ganske fint nå. Man bare ligger i Generalhagen heile dagen,
ligger der i sola og bare er glad for å leve.
Og folk kommer ut av husene og er der du er, og det er fint, sånn virkelig.
Og de smiler og ler, og du smiler og ler du og,
og blir brun på hendene og armene og leggene og skuldrene, og i ansiktet.

Er det ikke fantastisk? At menneskene kan bli så glade av litt sol, bare?
Jo, det er rett og slett fantastisk. jeg har ikke andre ord å bruke.

Men ...

dessverre (for meg) så drar Marta til Polen i morra. Tøs. Finn en fin 19 + ett års-gave til meg da!

Og til Siw; grattis med B-en :) Hipp hurra!

Og Trine, din snik, som har vært og sett Tori Amos på Norwegian Wood: Jeg misunner deg! Grr.

Men jeg savner deg mer
...

Akkurat nå hører jeg Kid - A med Radiohead, og tenker at jeg bør legge meg snart. Og begynne å skrive innleggene på nynorsk. Korfor?, spør du? Korfor ikkje?

Den merkelige hendelsen med hunden i går

For i går var jeg ute på tur. Det var ikke en så fryktelig lang tur, men det var fint likevel. Jeg gikk til Senteret, kjeik litt der inne, og kom til den konklusjonen at jeg kunne utsmykka min hele bopel med ting og tang fra Kremmerhuset. Jeg kunne også kledd meg opp i klær fra Neste Stopp. Absolutt.

 

Vel, så begynte jeg å gå hjemover da, men fant ut at jeg måtte sjekke ut det nye tilskuddet til veier i kjære K-bukta. Der traff jeg ei katt. Den ville ikke leke. Dustedyr. Senere så jeg to hus og to grunnmurer. Eller kanskje tre grunnmurer, jeg er ikke helt sikker. Det er uansett ikke så viktig. Det viktige er jo at jeg traff på denne lille hunden her

og han (eller hun?) ville leke! Masse! Tror det er noe av det nusseligste vesenet jeg har vært borti. Jess. Har aldri møtt den før, og så bare springer den mot meg så fort den ser meg. Merkelige kvalp :)

 

Og ellers fant jeg en fin liten animasjon av Radioheads "Creep". Linken til den står rett under. Enjoy ...

 

http://www.ateaseweb.com/extra/creep/

 

P.S. "Den merkelig hendelsen med hunden den natten" er forresten en veldig fin bok. Anbefales.


Hurra! Jeg fikk en oppfordring :)

Selv om jeg på sett og vis maste meg til den, er en oppfordring en oppfordring. Takk til Camilla den skjønne. Wohoo!

 

1) Hvor mange bøker eier du?

Tja, over hundre tror jeg nok. 39 i hylla på rommet, ca ei bokhylle ute i gangen, pluss utallige penny-/tl-klubbøker. Jadda.

 

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?


Siste jeg kjøpte? Hm. Tror det var i Mexico, er rimelig sikker på det. I såfall er det "Frida Kahlo and Diego Rivera" av Isabel Alcántre og Sandra Egnolff.

 

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Kei, den siste jeg ble ferdig med var Lasso rundt Fru Luna av Agnar Mykle, men leste den samtidig med to andre bøker (Ingenting og Gravstille, husker ikke forfatterne, men den første var av ei norsk dame og den andre en krimroman av en islender).

 

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Syns dette blir litt feil, for jeg er egentlig ikke typen til å lese bøker flere ganger, med noen få hederlige untak, så jeg ser bort ifra den delen om å ha lest bøkene mer enn tre ganger (selv om det nok er tilfellet i enkelte av bøkene under) (hurra, i dag er dagen for kronglete setninger).

Sangen om den røde rubin - Agnar Mykle

Farvel, Rune - Marit Kaldhol, illustrert av Wenche Øyen

Av måneskinn gror det ingenting - Torborg Nedreaas

Hundre års ensomhet - Gabriel Garcia Marquéz

En ufro Gjør entré - Jonas Gardell

 

Ja, det ble fem bøker. Det kunne blitt enda flere.

 

 

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.

 

Nå er det sånn at jeg ikke kjenner så innamri mange som blogger, men ok2k; Trine, Hedvig, Karoline og Bjarte.

Og Siw :)


Kal Ho Naa Ho

Denne indiske setninga betyr sånn ca dette. "Tomorrow may or may not be".
Denne indiske setninga er også navnet på en festlig (men dog trist) Bollywood-film, med spenstige musikalinnslag på perlerad :)
 Og coveret er jo bare nydelig, eller hur?       --->          


Tiril: Neste år må vi stelle i stand Bollywodd-kvelda, med "masse" folk og kanskje litt indisk mat. JAA! =)

Ellers er det enda vår, nesten sommer. Ute spilles det kubb og badminton (ikke akkurat nå), og det bedrives også en del dank. Sjøl har jeg utrolig lyst til å joine alle de andre ute i sola, men har tre halvferdige bilder å fikse, pluss to ikke-ferdige-i-det-hele-tatt ... Og nå har jeg strengt tatt fryktelig dårlig tid:/ I dag har vi hatt tre foredrag om Afrika, det ene handla om aids, det andre om skadelig tradisjoner/skikker (type omskjæring, drøvelkutting (!), trekking av melketenner etc) og så ett om Zimbabve litt sånn generelt, med lysbilder. Interessant. Nå skal vi ha foto valgfag. Jeg skal fremkalle en film, og så skal jeg ta med kameraet ut og knipse litt. Wohoo=)

mean girls

for en film! Applaus for den. Haha. Men den var faktisk ganske underholdende, lo både titt og ofte. Hohoho.

I dag har vi hatt martna. Det gikk vel heilt greit, var ikke så mange som forventa, og har masse utenlandske varer igjen, men vi får vel prøve å selge litt på familiedagen. Kjøpte meg ei kjempefin veske fra India. Dit skal jeg reise en gang, med en sekk som er stor og nesten tom, og handle som om det sto om livet. Elns. Gleder meg=)

 Ellers er jeg fremdels like begeistra for våren. Det er rett og slett helt fantastisk. (Meg hjerte våren)

Pyramider jeg har klatret på

 

 

 Solpyramiden i Teotithuacan! Den har jeg besteget. Det er ikke bare bare, skal jeg si deg. Men vel verdt det.

 

 

 Månepyramiden, fremdeles i Teotithuacan. Har vært på den pyramiden også, gitt. Død over alle ubetenksomme taggere med overdrevent markeringsbehov!

 

 

 Og så var det Kukulkan-pyramiden i Chichen Itza. Ikke la deg lure av at den er mindre enn de to andre, for den var jammen meg bratt! Oppdaget en latent høgdeskrekk oppå der ...

 

Og greit, dette her er ikke en pyramide, men det var et særdeles høgt tårn, så jeg føler at det tells likevel.

 Latinertårent. Eller Latinamerikatårnet. Eller Latinotårnet (kjært barn har mange navn). I alle fall er det det høgeste tårnet i Mexico, elns. Husker ikke helt hvor mange etasjer det besto av ... 44? Høgt var det i alle fall. Og på toppen kunne vi se et hav av lys ... Som å stirre inn i evigheten.


Once upon a time in Mexico ...

Jeg er ikke der nå. Det er faktisk ca tre måneder sia jeg var der. I Mexico. Jeg skal derfor ikke si så mye om det nå, anna at det var en fin tur (dra til Mexico!!!), og at jeg gjerne vil tilbake. Ja, det vil jeg.

 Ikke så bra bilde, men dette er fra Mexico City (byen som er større enn verden). I forgrunnen vaier det mexicanske flagget (en vanvittig gigantisk versjon av det), og bak der ser du katedralen i Mexico City. Den er ganske stor. Og så synker den. Det er noe hele byen, sånn ca, gjør. Sånn går det når du legger en milliionby oppå ei myr. Lurt.

 

Dette er fra Puerto Morelos på Yucatan-halvøya. En ikke-så-stor turistby, tidligere fiskerlandsby. Må si at den ikke var kvalmende turistifisert. Håper den holder seg på det nivået. I bakgrunne se du det nye fyrtårnet bak det gamle (altså det skjeive).

 

Dette var faktisk den eneste plata jeg kjøpte i Mexico. Go figure.

 

Her er meg, på ei strand i Chelem. Det var faktisk en fiskerlandsby. Fisk overalt. Og kiosker (som solgte det samme, dårlige bimbo-brød og godteri). Som du ser har jeg vind i håret. Det er fordi det alltid blåste i Chelem. Ellers var gresset tørt og vi fant en skorpion på soverommet.

 

[oppdatering følger]


hits