forresten:


årets beste?

newsom

kanskje jeg snakker altfor mye om hvor fantastisk Joanna Newsom er, og hvor  utrolig godt hun skriver og hvor fantastisk musikken hennes er, men i så fall er det bare fordi det er sant. Ys inneholder de utroligste øyeblikk, sangene er episke verk med intrikat billedbruk og nydelige melodier og orkestreringer. det er sjelden jeg blir rørt til tårer av musikk, men denne plata klarer altså å gjøre det ved flere anledninger. med linjer som

i heard your song before my heart had time to hush it!

og

And though our bones they may break, and our souls separate
- why the long face?
And though our bodies recoil from the grip of the soil
- why the long face?

er det ikke så rart.

ogherreguuud, når Bill Calahan (også kjent som Smog) kommer inn idet tempo og intensiteten øker og øker i siste del av Only Skin, og de synger

All my bones they are gone, gone, gone
Take my bones, I don't need none

kan det umulig bli bedre.


(årets beste? uten tvil)


sjekk ut: http://www.myspace.com/joananewsom

någon har sagt att vi har så många år kvar




Jeg har fått meg nye hjertevenner. De heter Raymond & Maria. Eller, egentlig heter de Staffan, Per, Johan, Maria og Camilla. De lager svensk visepop med litt Belle and Sebastian og the Smiths i seg. Jeg liker det. Nei, jeg elsker det. Jeg hører på de fire sangene jeg har på pc-en min hele tida, og gleder meg vilt til pakken fra cdon plutselig ligger i postkassa mi. Mamma kan sende meg så mange stygge blikk hun bare vil, jeg skal være lykkelig da. Det er rett og slett bare ekte kjærleik.


here comes the sun

Og plutselig var det sommer, sånn helt uten forvarsel (om vi nå ser bort i fra det faktum at det har vært juni i over ei uke). På fredag var det regn og vind og tåke. På lørdag skinte sola, himmelen var skyfri og gradestokken vill i nikkersen. Hurra! Siw og jeg satt på bryggekanten like bortenfor Kulturhuset i flere timer. Jeg spiste soft-is og Siw spiste Kræsj-Pink (Bubbla finnes ikke). Det var sommerlig og fint. Og sikkert siste gang jeg ser Siw i sommer. Det er ikke så fint.

 

Jeg har riktignok ikke vært i byen i dag, men antakelig ser det sånn ca sånn ut.

Bortsett fra at det er mer snø i fjellene i år.
h-by


Ellers har jeg fått et fantastisk stygt skille over puppene. Interessant? Neppe, men jeg følte for å meddele det.


På lørdag var jeg ute. Jeg drakk ingenting, var ikke i topphumør og rimelig irritert over å ikke være i Tromsø den kvelde. Jeg ville på Mandela-konserten :|  Men sånn gikk det jo ikke. Prøvde å dra hjem i to-tre-tida en gang, men Siw nekta meg. Jeg kødder ikke. Jeg skulle være på byen og bli med på nachspiel etterpå. For all del ... Det er jo hyggelig at folk vil ha meg med, sånn egentlig :)
Her er Marta og meg, en gang på morrakvisten (fem-tida). Og ja, det sterke lyset i bakgrunnen er sola.


Marta ser kanskje ikke ute som en skjønnet her, men et bilde kan faktisk lyge litt.

 
Bare se her:
Søta!
Marta og jeg går waay back, helt til dagen i sjuende, da vi skulle møte vår neste klasse, ungdomsskoleklassen. Det var en gang i mai 98. Årene flyr avsted. Jeg er glad vennskapet vårt ikke har gjort det.


Frem fra glemselen

Nei, Siw, det var aldeles ikke meininga å glemme deg. Beklager på det djupeste og bøyer meg i støvet.

 

Etter å ha bodd hos Tiril (og Torgeir), så ble det noen dager hos Siw. Disse dagene var meget fine, og slett ingen pine. Vi så dårlige sanger på tv, laga Den Ulitmate Kjærlighetssangen (etter å ha blitt heftig inspirert av Kristian Valen, som støtt og stadig meddelte at "tonight, I surrender, no more pretnder"), spiste ost og kjeks og druer, drakk ca tonnevis med kakao og satt oppe til klokka fire hver natt. Takk for alt! *Applaus for Siw*

 

 

 Dette er Siw Eli, fjerde januar i år. Er hun ikke en søtnos?


hits