husker du vinteren?

finalwinterdrawing


jeg husker.

jeg husker nedarva, blå treski, blå kjeledress og lyslilla hue med dusk. jeg husker hvordan vi så på nordlyset med en barnlig  ærefrykt, og vifta med kvite tøystykker mot det bare for å springe hjemover så fort vi kunne. jeg husker hvordan jeg prøvde å overbevise meg selv om at nordlyset ikke kunne komme og ta meg, men jeg klarte det ikke helt og krøp under dyna med en viss spenning i kroppen. jeg husker "og vi tenner våre lykter når det mørkner": snøballykter med flammende lys inni seg. jeg husker stjerneskudd og snøhuler, snøskavler og snøkov, akebakker og nesna-lobber, mørketid og solsnu. og jeg husker min egen fryd over å se årets første løvetann dukke opp på framsida av huset vårt, etter enda en endt vinter.

og det jeg husker best, er hvordan jeg alltid har skjønt at uten vinteren ville sommeren ikke vært halvparten av det den er, for uten motsetninger blir verden monoton. det hjelper å huske på det når man fryser, eller får snøflak i øynene.

i dag tenkte jeg forresten på mormor.

jeg leste et innlegg i Harstad Tidende om russefangene på Trondenes, og så prøvde jeg å huske hvor gammel hun ville vært nå, men jeg klarte det ikke helt. nå tror jeg at jeg lander på 79. mormor døde helt i starten av det året jeg fylte ti. da vi så henne før begravelsen lo jeg og søskenbarnet mitt en halvkvalt latterkrampe. jeg var tross alt bare ti år. likevel var mormor den besteforeldren jeg fikk kjenne lengst. nå har jeg begynt å glemme. derfor satt jeg og tenkte på henne i dag. jeg tenkte på hva hun ville ment om meg, hvordan det ville vært å ha ei bestemor og om vi ville kommet overens. jeg tenkte på hva hun kunne fortalt meg om seg selv, om hennes oppvekst, om hennes liv.

hun het Herlaug, og jeg savner henne.

hope there's someone


 http://www.theworldofadam.com/hope.html


om ikke dette får deg til å føle, da erklærer jeg deg herved "defekt".

(neida, men den er fin. skikkelig, lizm)

nullpunkt

we were oblivious to the rest of the world
we held up the cars in the street
we always played boys against girls
and both sides would cheat



i dag:

timeplan
nye gardiner
leselampe
krok til gitaren

joda, ting skjer. ting blir bedre, smått om senn. og det er greit at det tar litt tid, for raske løsninger er aldri varige, ikke sant? sant.

16. mai skal vi på konsert i bakgården på "Dattera til Hagen". det betyr at jeg skal feire søttende mai i hovedstaden. min andre søttende mai hjemmefra er med andre ord i sikte. det blir sikkert fint, og sikkert annerledes. men åkei, det passer med en av planene mine (den som går ut på å ikke lenger automatisk oppsøke det jeg allerede har gjort (som var gøy og fint på en eller anne måte) for å gjenoppleve, men heller prøve forandringen. prisverdig plan, jeg vet.

oslo, beibi

tikkende klokker er det verste

hvorfor?

fordi hvert tikk markerer enda et sekund som forsvinner og blir til fortid, fordi hvert takk stresser meg mer og mer. derfor tok jeg ut et batteri av ei vekkeklokke i formiddag, så jeg kunne sove litt til uten den stadige påminningen om den tida som det blir stadig mindre av ... for meg, i alle fall.

men åkei. jeg er tilbake i oslo, gatene er uten snø og holke og ca halvparten av plantene våre har omkommet iløpet av juleferien. med andre ord; vi trenger mer hardføre planter. barskere. sånne som tåler å være alene i noen uker. kaktuser, neste?


hits