det er dette jeg ikke kan
Kan du dele meg opp i tjue biter, takk!
Altså, tjue "meg", ikke meg i tjue biter ... Da ville jo vært litt død (med mindre jeg bare mista fingrene og tærne. Æsj).
Du skjønner; med tjue versjoner av meg selv kunne jeg nok gjort alt det jeg vil gjøre, og da hadde jeg sluppet å lide valgets kval(er) nå. Kjenner jeg bli gal av å tenke på hvor mye jeg VIL gjøre, og hvor lite jeg KAN gjøre. Det er ikke særlig kult. Nei, det er det virkelig ikke.
Og attpåtil er det ikke engang sol ute.
noen ganger skulle jeg ønske ting bare kunne gå etter planen
Dette er Ani DiFranco. Hun er kjempekul. Hun er faktisk den kuleste, rett og slett. En gang mellom 16. - 18. juni skulle hun spille på den svenske Hultsfredfestivalen. Dette var noe jeg gledet meg massivt til, for som sagt: hun er den kuleste.
Men hun kommer ikke. Hun har avlyst. Dette er noe jeg synes er fryktelig leit. Det er nesten så jeg vil gråte litt. Buhuu :/ Her hadde jeg én stor plan for sommeren, og det var å se Ani på Hultsfred (og samtidig få meg seg kuleste dame nr 2: Tori Amos, og så Mars Volta, Le Tigre, Timbuktu, Looptroop, Ane Brun, Efterklang og litt til) ... Så hva skal jeg gjøre nå?
Kan jo selvfølgelig dra for å se Tori
og alle de andre og. Men uten Ani blir det liksom litt ... Halvveis, om du skjønner. Og så skal liksom alle de andre på Roskilde. Og jeg har jo også lyst til å dra på Roskilde, for det er mange jeg vil se der og. Joanna Newsom, for eksempel. Joanna spiller harpe og synger. Det er kult. Og så har hun et veldig fint design på plata si. Bare se:
Men vi får se. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg vet aldri hva som skjer og jeg er egentlig ganske lei av det. Herregud, jeg vet ikke engagn hva jeg skal gjøre til høsten, og hvor jeg skal gjøre det! Det er så ... æsj.
time has told me
man er hjemme igjen. nord er best, selv om det snør i mai. man er ikke glad i forandringer og man liker ikke at tida går (eller kommer, samma fan). man er ikke fornøyd med nye nedenom (og hjem), fordi svarte vegger og krigseffekter ikke er så kult, det er heller ikke bombe-med-et-lyn-gjennom-logoen, og i alle fall ikke konseptet med "rock hard". gå å legg deg, sier jeg bare. man savner sund og hele kreeemen, men sånn er det nå en gang bare, at alt tar slutt, særlig de gode tinga. det er søndag og man tenker at man vil se en god film eller bare sove, for i går var man ute en tur, og selv om man ikke drakk føler man seg fyllesjuk, og det er slike dager som ikke føles helt virkelige, ikke sant? fattar'u?
så man hører på nick drake og tenker at det blir bedre i morra. i morra vil dagen føles virkelig, og livet igjen være en logisk greie som man ikke trenger å filosofere så mye over, fordi man skal bare nyte det. man nyter ikke når man tenker. tenking suger.
er vi?
ut på tur?
om fem dager drar jeg ...
men i kveld er det festival! :) Den skal foregå på Sundsand, over fire dager, og går rett og lsett ut på å drikke seg full hver gang. Og så har vi temaer da. I kveld braker det laus med "dårlig fyr/dårlig dame". Har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal løse den der ... men full, dét skal jeg bli! Nå vil jeg imidlertid dele en vakker sang med dere. Dessverre får dere ikke hørt den framført med vibrato og gitarklimpring, dere må nok dere med bare teksten. Sånn kan det gå (når man ikke går på Sund=).
MJELLE
Æ lengta ofte utover te Mjelle, når vintern kommer krypan kald og kvit.
Førr stranda ligg så still oppunder fjellet, og anna folk tar sjelden turen dit.
Der kan æ gå og drøm mæ bort aleina, om tie som førr alltid e førrbi.
Der kan æ finn mæ rare skjell og steina; kver og en et støkke poesi.
Og sanda e så mjuk og fin på Mjelle, som balsam førr en bygutts såre bein.
Selja lyse grønn i ly av fjellet, og lufta e så velsigna rein.
Der kan æ ligg og mys mot Lofotveggen som heng lengst nord i havet lyseblå.
Der lar æ mygga sug sæ mætt på leggen, du må ha vært der førr å kunn førrstå.
Og sjøl når nordavinden slår sæ vrang på Mjelle, så gjer det sjelefred og helsebot.
Førr småbekkan som stupe blindt fra fjellet, de landa alltid trygt ved fjellets fot.
Og bølgan som bryt brått oppetter stranda, de trekk sæ stilt tebake kver en gang.
Ja, Mjelle e førrskjellig fra alt anna, sjøl kråkeskrikan har en vennlig klang.
Hvis alle hadde funne sæ et Mjelle, ei stille strand som fylte dem med fred.
Der de kunn sett sæ ned i ly av fjellet, og tenk igjennom tingan en gang te.
Så hadde kanskje verden vært en anna, og sinte rop blitt overdøvd av sang,
førr bølgan som bryt brått oppetter stranda de trekk sæ stilt tebake kver en gang.
Terje Nilsen
