lauken

er jeg sliten, men på vei et sted

sommeren kom, "brått på nordnorsk vis", og det er enkelte ting du må ha sett og hørt
for å skjønne det. på en måte er det litt fint: dette er ikke allemannseie, og jeg kan på den måten eie det litt mer enn om alle skulle vite, forstå. vel vel, jeg spiser nyplukka jordbær og ser seks fot under i andre hus hver tirsdag.

og jeg har ventet, men jeg tror jeg slutter med det snart. prosessen er i gang, nå gjelder det bare å avslutte den. komme i mål (enda så lite glad jeg er i sportslige termer).

jeg skal flytte, og denne sommeren har ikke vært som andre somre, og i alle fall ikke som sommeren i fjor. sommeren i fjor var perfekt på flere måter. minneverdig, på en slampig, nittenårige måte.

sommeren i år har vært familie, forkjølelse og et ølinntak betraktelig mindre enn forventa. jeg hadde masse planer, men de forsvant før jeg fikk begynt på dem. det er greit. det kommer en høst, en vinter, en vår og en ny sommer. de rommer tid til planer de også. det ordner seg.

bare la meg fortsette slik som nå, bare la meg finne den grusbelagte, kronglete veien (som på alle måter likner mer på en litt brei sti).

men samtidig så uendelig vakker

mens bomber går av og mennesker dør
strekker en prestekrage seg mot sola
mens mennesker slåss og krangler
blåser et frø av gårde med vinden

og vi ser det av og til
og av og til er vi blinde

jeg vil helst sitte med en tekopp i handa
og et varmt pledd rundt meg
på en kjølig høstdag med klar høstluft
og bare observere
bare reflektere

det er litt for mye å ta inn på en gang

og jeg vil helst unngå å tenke på universet der ute
(og i alle fall på elendigheten her nede)

det er for stort
for uforståelig (og vondt)

men jeg forstår te
rykende varm te
i en kopp
varmer hendene mine

jeg forstår høsten
den klare lufta
inn i lungene
som et renseri

og jeg snakker det ikke lenger
jeg forstår det
men det er ikke mitt
ikke nå, ikke som det var før

det er et språk

og jeg kjenner det igjen
og det dukker opp
i spesifikke kontekster

men det tilhører ikke meg
jeg tilhører ikke det

vi vokste fra hverandre
forholdet vårt nå:

det er stammen
jeg er utskuddet

vi deler rota

avstanden mellom oss
er større enn du skulle tro

(men nære nok til at vi er omvendte speilbilder)

i alle fall alt som har med det jævla kassaoppgjøret å gjøre

det suger

arg

muntrer meg opp med at:

• vi har billetter til karsløyfestivalen
• vi har leilighet
• jeg skal bli skikkelig full skikkelig snart

og nystekte vafler

det er egentlig alt.