utsikt: innsikt

plutselig ble denne bloggen en slags ndvendighet igjen. skrive for sortere inntrykk har alltid vrt min mte bearbeide det som skjer p, og det som skjer er fremdeles alt. det er sm ting, det er store ting, og i stadig strre grad: gode ting. de gode vibbene kommer tilbake, den gode flyten jeg var inne i begynner strmme tilbake, gjennomsyre meg, og det fles stadig bedre.

riktignok er jeg fremdeles temmelig konsumert av tanker om livets uutholdelige forgjengelighet, men det er strengt tatt ikke noe nytt, mer som et tilbakefall. jeg var aldri en som omfavnet forandringen, jeg lengtet etter stabilitet og forutsigelighet. det betyr ikke at jeg ikke likte nye ting, nye steder, nye mennesker og nye opplevelser, det betyr bare at jeg nsket bevare en kjerne av stadighet, noe som var som det alltid hadde vrt.

det er frst de siste rene jeg har klart se det vakre i den evige forandringen vi befinner oss i, og forst ndvendigheten av den. stillstand gir ikke liv. skal man leve, m noe alltid vre i forandring. det er bare dette problemet med barndommens evighet; man er ny i verden og tror p mange mter at man alltid skal vre det, og at verden er denne statiske tumleplassen laget for deg og dine lekfulle utforskninger. s vokser man opp, s blir man eldre og ser at alle blir eldre, og at alt forandrer seg alltid, og s prver man desperat holde fast ved det man trodde skulle vare evig, helt til man innser at skal man klare leve til man dr, m man gi slipp p det som var, og omfavne det som er. man glemmer ikke, men man gr videre.

men veien videre er ikke rett. noen ganger leder den tilbake, og man er igjen der man var, med et klamt, desperat nske om holde p fortiden, om vende hjem og finne ting i samme stand som da du dro.

det kan foreg slik:

det er sent p natta, men det er nord-norge og fremdeles lyst. du befinner deg p den plassen du betrakter som barndomshjemmet, dog fra et stadig fjernere ststed. marka du lekte i som barn er overgrodd av geitrams, ingen sauer eller kyr vedlikeholder stiene der lenger, og ingen mennesker vedlikeholder stiene mellom husene du alltid trodde skulle vre som de var. du tar p deg en hettejakke, du tar p deg sko, du legger mp3-spilleren i lomma og setter retelefonene p hodet. du skal opp den n ganske lille toppen som fr virket som verdens tak, omtrent. du vasser i gress opp til lrene, finner stien som fremdeles klamrer seg fast, helt til einene dekker den og du vasser i einene og klatrer oppover, og einene stikker i skoene og sangene du hrer besjeler denne rare sommeren, og du er nesten p toppen da stormsen sikter seg inn og stuper p deg.

hva?

men det skjer. stormsen jager deg ned fra ramflya, og det er bratt og glatt s du aker nedover, og disse forbaskede einene er overalt, og du tenker bare at du var s altfor nrt, og forbanner msene som ikke skjnner at du er vegetarianer med null interesse i mseegg og mseunger, og du ender opp med skr over marka, gjennom einer og hgt gress, for klatre over to piggtrdgjerder fr du igjen kommer inn p en sti, en vei, og kan g hjem og sette deg ned p den lille delen av plenen som er sltt.

og alt er annerledes og ingenting er som fr, men du lever, og du puster, her og n er du en som eksisterer og fler og erfarer, og du takker for alt og trekker pusten og lover p tro og re at dette er ret da alt skal skje, dette er ret du skal bli det du du alltid har nsket, dette er ret du skal forbedre deg selv, og du skal ikke glemme, men bre med deg

alt, alltid.





og kanskje lrer man noe underveis


det er disse menneskene, ikke sant?

disse folkene som dukker opp overalt, som kommer inn i livet ditt i alt fra sekunder til r, det er disse personene som smiler til deg, som ler med deg, som snakker og kommuniserer og deler med deg, som skaper yeblikk med deg, disse andre sjelene som er der, og som du kanskje tar litt for gitt uten at du helt er klar over det, det er alle dem som er meningen.

og de er vakre, alle sammen.

jeg skriver aldri her mer

og det er forsvidt greit. jeg har vel rett og slett ikke hatt behov for det p en god stund. ikke fr n, that is. og n vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. det har skjedd s mye, og sortere alle inntrykkene og flelsene denne sommeren har bydd p s langt, er ikke en lett oppgave. kanskje det blir lettere i retrospektiv. det er alltid i etterpklokskapens lys man vet hva som egentlig skjedde, sant?

noen dde, i alle fall, og det frte til at innsiden av brystkassa mi forvandla seg til et flelsesmessig sort hull. tungt og massivt, og s uendelig tomt p samme tid. jeg kunne ikke gjre s mye annet enn forske holde maska, til jeg fant et rom jeg kunne lse meg inn i og grte for meg selv. jeg grt alltid alene, kanskje fordi jeg flte at denne sorgen i meg p alle mter mtte vre overdrevet, eller kanskje fordi ingen rundt meg delte den flelsen av tap som slukte meg innenfra, selv om jeg strengt tatt ikke kjente denne personen som plutselig forsvant ...

vel, jeg kjente ham kanskje ikke, men vi var akkurat blitt bekjente. det betyr noe det og, selv om han bare var en faktor i livet mitt i knappe to uker, s hadde jeg alle grunner til tro at han kom til vre der ei god stund lenger. kanskje bare i periferien av den kretsen jeg kaller venner og bekjente, men i alle fall vre der, eksistere. og s: poff. det er alltid slik man forsvinner, om livet ikke sakte kveles av sykdom og alderdom, som et poff, helt plutselig.

jeg mistet ikke en venn, men jeg mistet en mulig venn, og n fr jeg aldri vite. det er en smerte, det og, det er en flelse av et tap man aldri rakk sette en verdi p, og siden man aldri rakk sette en verdi p det murrer tapet bak ribbeina som et moment av usikkerhet, som en hendelse som forsvant nesten fr den kom.


og dden er noe som inntreffer i de levendes liv. forhpentligvis er det kun et ord, et begrep, vi bruker for beskrive en ugjenkallelig forandring, en forvandling til noe annet. forhpentligvis er dden noe som eksisterer for at vi skal kunne bli fdt p ny, slik at vi hele tiden kretser rundt hverandre, i forskjellige liv, og betyr noe for hverandre p nytt og p nytt, i en uendelig sirkel av energi som skifter form.


.......

men det som har fylt hodet mitt de siste dagene, som et meningslst mantra:

jeg rakk ikke engang fortelle at jeg ble kasta ut fra hotellet.


(og som for befeste meningslsheten i eksistensen klarer det, av alle ting, vre et rim. n kommer det til svirre i hodet mitt s lenge jeg lever, et mulig vennskap som forsvant fr det eksisterte, redusert til en rimende setning p repeat)


hits