utsikt: innsikt

plutselig ble denne bloggen en slags nødvendighet igjen. å skrive for å sortere inntrykk har alltid vært min måte å bearbeide det som skjer på, og det som skjer er fremdeles alt. det er små ting, det er store ting, og i stadig større grad: gode ting. de gode vibbene kommer tilbake, den gode flyten jeg var inne i begynner å strømme tilbake, gjennomsyre meg, og det føles stadig bedre.

riktignok er jeg fremdeles temmelig konsumert av tanker om livets uutholdelige forgjengelighet, men det er strengt tatt ikke noe nytt, mer som et tilbakefall. jeg var aldri en som omfavnet forandringen, jeg lengtet etter stabilitet og forutsigelighet. det betyr ikke at jeg ikke likte nye ting, nye steder, nye mennesker og nye opplevelser, det betyr bare at jeg ønsket å bevare en kjerne av stadighet, noe som var som det alltid hadde vært.

det er først de siste årene jeg har klart å se det vakre i den evige forandringen vi befinner oss i, og forstå nødvendigheten av den. stillstand gir ikke liv. skal man leve, må noe alltid være i forandring. det er bare dette problemet med barndommens evighet; man er ny i verden og tror på mange måter at man alltid skal være det, og at verden er denne statiske tumleplassen laget for deg og dine lekfulle utforskninger. så vokser man opp, så blir man eldre og ser at alle blir eldre, og at alt forandrer seg alltid, og så prøver man desperat å holde fast ved det man trodde skulle vare evig, helt til man innser at skal man klare å leve til man dør, må man gi slipp på det som var, og omfavne det som er. man glemmer ikke, men man går videre.

men veien videre er ikke rett. noen ganger leder den tilbake, og man er igjen der man var, med et klamt, desperat ønske om å holde på fortiden, om å vende hjem og finne ting i samme stand som da du dro.

det kan foregå slik:

det er sent på natta, men det er nord-norge og fremdeles lyst. du befinner deg på den plassen du betrakter som barndomshjemmet, dog fra et stadig fjernere ståsted. marka du lekte i som barn er overgrodd av geitrams, ingen sauer eller kyr vedlikeholder stiene der lenger, og ingen mennesker vedlikeholder stiene mellom husene du alltid trodde skulle være som de var. du tar på deg en hettejakke, du tar på deg sko, du legger mp3-spilleren i lomma og setter øretelefonene på hodet. du skal opp den nå ganske lille toppen som før virket som verdens tak, omtrent. du vasser i gress opp til lårene, finner stien som fremdeles klamrer seg fast, helt til einene dekker den og du vasser i einene og klatrer oppover, og einene stikker i skoene og sangene du hører besjeler denne rare sommeren, og du er nesten på toppen da stormåsen sikter seg inn og stuper på deg.

hva?

men det skjer. stormåsen jager deg ned fra ramfløya, og det er bratt og glatt så du aker nedover, og disse forbaskede einene er overalt, og du tenker bare at du var så altfor nært, og forbanner måsene som ikke skjønner at du er vegetarianer med null interesse i måseegg og måseunger, og du ender opp med å skrå over marka, gjennom einer og høgt gress, for å klatre over to piggtrådgjerder før du igjen kommer inn på en sti, en vei, og kan gå hjem og sette deg ned på den lille delen av plenen som er slått.

og alt er annerledes og ingenting er som før, men du lever, og du puster, her og nå er du en som eksisterer og føler og erfarer, og du takker for alt og trekker pusten og lover på tro og ære at dette er året da alt skal skje, dette er året du skal bli det du du alltid har ønsket, dette er året du skal forbedre deg selv, og du skal ikke glemme, men bære med deg

alt, alltid.





og kanskje lærer man noe underveis


det er disse menneskene, ikke sant?

disse folkene som dukker opp overalt, som kommer inn i livet ditt i alt fra sekunder til år, det er disse personene som smiler til deg, som ler med deg, som snakker og kommuniserer og deler med deg, som skaper øyeblikk med deg, disse andre sjelene som er der, og som du kanskje tar litt for gitt uten at du helt er klar over det, det er alle dem som er meningen.

og de er vakre, alle sammen.

jeg skriver aldri her mer

og det er forsåvidt greit. jeg har vel rett og slett ikke hatt behov for det på en god stund. ikke før nå, that is. og nå vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. det har skjedd så mye, og å sortere alle inntrykkene og følelsene denne sommeren har bydd på så langt, er ikke en lett oppgave. kanskje det blir lettere i retrospektiv. det er alltid i etterpåklokskapens lys man vet hva som egentlig skjedde, sant?

noen døde, i alle fall, og det førte til at innsiden av brystkassa mi forvandla seg til et følelsesmessig sort hull. tungt og massivt, og så uendelig tomt på samme tid. jeg kunne ikke gjøre så mye annet enn å forsøke å holde maska, til jeg fant et rom jeg kunne låse meg inn i og gråte for meg selv. jeg gråt alltid alene, kanskje fordi jeg følte at denne sorgen i meg på alle måter måtte være overdrevet, eller kanskje fordi ingen rundt meg delte den følelsen av tap som slukte meg innenfra, selv om jeg strengt tatt ikke kjente denne personen som plutselig forsvant ...

vel, jeg kjente ham kanskje ikke, men vi var akkurat blitt bekjente. det betyr noe det og, selv om han bare var en faktor i livet mitt i knappe to uker, så hadde jeg alle grunner til å tro at han kom til å være der ei god stund lenger. kanskje bare i periferien av den kretsen jeg kaller venner og bekjente, men i alle fall være der, eksistere. og så: poff. det er alltid slik man forsvinner, om livet ikke sakte kveles av sykdom og alderdom, som et poff, helt plutselig.

jeg mistet ikke en venn, men jeg mistet en mulig venn, og nå får jeg aldri vite. det er en smerte, det og, det er en følelse av et tap man aldri rakk å sette en verdi på, og siden man aldri rakk å sette en verdi på det murrer tapet bak ribbeina som et moment av usikkerhet, som en hendelse som forsvant nesten før den kom.


og døden er noe som inntreffer i de levendes liv. forhåpentligvis er det kun et ord, et begrep, vi bruker for å beskrive en ugjenkallelig forandring, en forvandling til noe annet. forhåpentligvis er døden noe som eksisterer for at vi skal kunne bli født på ny, slik at vi hele tiden kretser rundt hverandre, i forskjellige liv, og betyr noe for hverandre på nytt og på nytt, i en uendelig sirkel av energi som skifter form.


.......

men det som har fylt hodet mitt de siste dagene, som et meningsløst mantra:

jeg rakk ikke engang å fortelle at jeg ble kasta ut fra hotellet.


(og som for å befeste meningsløsheten i eksistensen klarer det, av alle ting, å være et rim. nå kommer det til å svirre i hodet mitt så lenge jeg lever, et mulig vennskap som forsvant før det eksisterte, redusert til en rimende setning på repeat)


hits