status. versjon 22.

man har to muligheter i denne verdenen:

bli eldre
eller
d

forelpig foretrekker jeg helt klart den frstnevnte.



cogito ergo sum

(og jeg tenker hele tida, s jeg er alltid)


merkelig, hvordan tida glir over i seg selv, hvordan dette semesteret ikke fles som et nytt semester, eller et nytt r, men som en forlengelse jeg ikke helt klarer skille fra vren, eller hsten i fjor. og det er merkelig, for jeg husker fr, hvordan fjerdeklasse var noe helt annet enn tredjeklasse, og hvordan ttende skilte seg markant fra sjuende, men n, med disse semestrene, s glir de bare umerkelig over i hverandre. nesten, i alle fall.

og det fles aldeles ikke som hst, for det er ikke hstlig vr p noen som helst mte. det er trykkende byhete overalt, sol og bl himmel, hysommer midt i sensommeren, og jeg vegrer meg (som vanlig) for kjpe pensum. det kommer, det kommer.

s mens jeg venter p lysten til bruke penger p pensumlitteratur og overprisede kompendier, tenker jeg mye p hva jeg frykter mest med dden, med at noen rundt meg skal d, og kommer fram til at det ikke er den fryktelige tanken p aldri mer se dem igjen, men heller alt det trivielle, alt det praktiske man m ordne nr noen dr. det at man m avslutte bankkonti, medlemsskap i bokklubber og foreninger, avvikle e-fakturaer, si opp abonnenment, fjerne navn og nummer fra mobilene og adresseboka, alle disse tingene som m ordnes og avvikles, det er det som skremmer meg mest; sette inn ddsannonse, snakke med begravelsesbyrer, g gjennom tingene, pakke vekk/kaste/gi bort, mtte si "hun er dd" eller "han er dd" nr noen ringer. alt dette rundt, alt det trivielle rundt dden, det er det som er det skremmende, det er det jeg frykter mest. man burde nesten bare forsvinne. d, og s bli visket ut av verden automatisk, uten at noe trengte bli gjort. man dr, og s slutter bare lnnskontoen din virke av seg selv. man dr, og s slutter telefonnummeret ditt fungere uten at noen utenom m gjre noe. man dr, og s er man dd, og dukker ikke opp som gjenferd i form av avglemte avbestillinger og avviklinger.

s mye lettere det hadde vrt da.



(kanskje)






en sommar e over, en haust e p vei

det er oslo igjen.

det er den grnne stua og det rde kjkkenet, brosteinsgater og hengebjrker, utekafeer og kiwi p hjrnet. jeg hakker grnnsaker til middag og drikker te etterp, stdig plassert i sofaen, beina i kryss, simpsons p tv. dette er n, og jeg er litt nummen. det er alltid denne rare flelsen etter ha forflyttet seg s langt s fort, i en kvelende flykabin, der motorduren overdver det meste og den trre lufta gjr det ubehagelig holde ynene pne og puste gjennom nesa. det er alltid denne rare flelsen av uvirkelighet, og jeg tenker at en reise gjennom et ormehull hadde fkka meg opp ganske grundig.

det var nok aldri meninga at jeg skulle bli en astronaut.


hits