status. versjon 22.

man har to muligheter i denne verdenen:

bli eldre
eller


foreløpig foretrekker jeg helt klart den førstnevnte.



cogito ergo sum

(og jeg tenker hele tida, så jeg er alltid)


merkelig, hvordan tida glir over i seg selv, hvordan dette semesteret ikke føles som et nytt semester, eller et nytt år, men som en forlengelse jeg ikke helt klarer å skille fra våren, eller høsten i fjor. og det er merkelig, for jeg husker før, hvordan fjerdeklasse var noe helt annet enn tredjeklasse, og hvordan åttende skilte seg markant fra sjuende, men nå, med disse semestrene, så glir de bare umerkelig over i hverandre. nesten, i alle fall.

og det føles aldeles ikke som høst, for det er ikke høstlig vær på noen som helst måte. det er trykkende byhete overalt, sol og blå himmel, høysommer midt i sensommeren, og jeg vegrer meg (som vanlig) for å kjøpe pensum. det kommer, det kommer.

så mens jeg venter på lysten til å bruke penger på pensumlitteratur og overprisede kompendier, tenker jeg mye på hva jeg frykter mest med døden, med at noen rundt meg skal dø, og kommer fram til at det ikke er den fryktelige tanken på å aldri mer se dem igjen, men heller alt det trivielle, alt det praktiske man må ordne når noen dør. det at man må avslutte bankkonti, medlemsskap i bokklubber og foreninger, avvikle e-fakturaer, si opp abonnenment, fjerne navn og nummer fra mobilene og adresseboka, alle disse tingene som må ordnes og avvikles, det er det som skremmer meg mest; sette inn dødsannonse, snakke med begravelsesbyråer, gå gjennom tingene, pakke vekk/kaste/gi bort, måtte si "hun er død" eller "han er død" når noen ringer. alt dette rundt, alt det trivielle rundt døden, det er det som er det skremmende, det er det jeg frykter mest. man burde nesten bare forsvinne. dø, og så bli visket ut av verden automatisk, uten at noe trengte å bli gjort. man dør, og så slutter bare lønnskontoen din å virke av seg selv. man dør, og så slutter telefonnummeret ditt å fungere uten at noen utenom må gjøre noe. man dør, og så er man død, og dukker ikke opp som gjenferd i form av avglemte avbestillinger og avviklinger.

så mye lettere det hadde vært da.



(kanskje)






en sommar e over, en haust e på vei

det er oslo igjen.

det er den grønne stua og det røde kjøkkenet, brosteinsgater og hengebjørker, utekafeer og kiwi på hjørnet. jeg hakker grønnsaker til middag og drikker te etterpå, stødig plassert i sofaen, beina i kryss, simpsons på tv. dette er , og jeg er litt nummen. det er alltid denne rare følelsen etter å ha forflyttet seg så langt så fort, i en kvelende flykabin, der motorduren overdøver det meste og den tørre lufta gjør det ubehagelig å holde øynene åpne og å puste gjennom nesa. det er alltid denne rare følelsen av uvirkelighet, og jeg tenker at en reise gjennom et ormehull hadde føkka meg opp ganske grundig.

det var nok aldri meninga at jeg skulle bli en astronaut.


hits