an american in paris

anamericaninparis

Jerry Mulligan, a struggling American painter in Paris, is "discovered" by an influential heiress with an interest in more than Jerry's art. Jerry in turn falls for Lise, a young French girl already engaged to a cabaret singer. Jerry jokes, sings and dances with his best friend, an acerbic would-be concert pianist, while romantic compliacations abound.

og når man legger til at kabaretsangeren som Lise er forlovet er kompis med Jerrys bestevenn, ja, da skjønner vi vel alle at her blir det forviklinger. hoho.



Tidenes sløvehelg er over, hva gjør man nå?

Det var storm ute nettopp. Vinden tok tak i regnet og kasta det inn mot vinduene og veggene. Det føltes som ragnarokk i miniversjon. Men det er over nå.

Ting man gleder seg til:

- dra til trondheim
- finne tom mcrae-billett (krysser fingrene) (hardt)
- bli sprek
- få høyttalere til pc-en
- drikke neste kopp med chocco-latte
- være nydusja
- leke seg i mørkerommet  :D


Og ellers ... Det er noe med Tromsø. Noe med bølling og køfrekkhet. Noe med folk som tar plassen din på konserter og folk som opptar hele plassen foran bardisken så man ikke kommer seg frem og får bestilt. Dette "noe" irriterer meg. Gjør meg sint. Får meg til å si i fra. Og det siste er jo bra. Jeg liker det. Tromsø kommer til å gjøre kantene min tøffere. Det var på tide.

noen skulle hørt dette

tror jeg har glemt deg
husker ikke lenger
følelsen
(bare litt sånn svakt, avogtil)
like greit, for
det var dødfødt
rett og slett sjanseløst

og det kan jeg si nå, for

du kommer ikke til å høre det

(og om du hører det
 vil du likevel ikke forstå)


det er for seint til å være oppe nå, egentlig. jeg burde sove. det er jo bare det jeg vil ellers, hele dagen, for jeg går rundt i konstant mangel-på-søvn-rus. det er ikk så festlig som det høres ut som. believe me. men så er det nå noe med å være oppe om natta. noe fint noe. noe som passer meg. jadda.



hva gjør man når en glefsende, ilsk og bjeffende schæfer kommer mot deg i fullt firsprang?

Man hører bjeffing og snur seg mot lyden og ser rett inn i (nettopp) et glefsende schæfergap. Så tar man hurtig hendene opp mot ansiktet mens man snur ryggen til Det Grusomme Udyret og hyler. Høgt. Så kjenner man sterk hund mot kroppen og havner på bakken, fremdeles hylende og med hendene over ansiktet, mens man prøver å krøke seg sammen i et fortvilt forsøk på  bevare de sentrale organene. Så er det ikke lenger noen hund på deg, og man ligger i fosterstilling uten å helt skjønne hva som skjer, og man hører noen rope på det som antakeligvis er hunden, og man skjønner på en måte at hunden nå er borte og at det er trygt å åpne øynenen og ta hendene vekk fra ansiktet og reise seg opp, men man tør ikke helt likevel, ikkke før det har gått noen sekunder ... Da reiser man seg opp og er våt på låret (for her i Tromsø snør det) (og regner) og man skjelver og er en smule traumatisert, og hundeeieren spør "herregud, ka så skjedde? går det bra med dæ? e det nåkka æ kan gjøre førr dæ?" og hunden viser seg å egentlig være hyggelig (men muligens litt ødelagt av en bråkmakerunge) og man får skyss til universitetet.


Og det er det bare rett og rimelig.



hits